Hopp til hovedteksten
Gronlandssel_m._unge_lite.jpg
Foto: Tor Arne Øigård
Utskriftsvennlig versjon

Sel på tynn is i Vesterisen

Grønlandsselbestanden i Vesterisen ser ut til å ha stagnert, til tross for at fangsten er redusert. Det kan tyde på at bestanden har nådd det punktet som økosystemet kan bære. Klappmyssbestanden er fortsatt på et lavt nivå. Mindre is kan også være en av årsakene til at det er lite klappmyss og at grønlandsselbestanden har stagnert.

Havforskningsinstituttet gjennomførte tellinger av klappmyss og grønlandssel i Vesterisen i 2012. Resultatene viser at klappmyssen, som har vært fredet siden 2007, stadig sliter med lave bestandstall. Grønlandsselbestanden har økt jevnt etter 1970, men tellingen i 2012 kan være et varsel om stagnasjon. Dette til tross for at fangsten i flere tiår har ligget langt under likevektsnivået, dvs. det nivået som skal til for å stabilisere bestanden.

Intensiv fangst

I de to første tiårene etter andre verdenskrig var beskatningen av grønlandssel og klappmyss i Nord-Atlanteren altfor intensiv. Bestandene avtok derfor i størrelse helt fram til 1970-tallet da reguleringer ble innført. Dette, i kombinasjon med avtakende fangstinnsats utover 1970-tallet, virket positivt på grønlandsselbestandene som øyeblikkelig begynte å vokse. Slik var det også for klappmyssbestanden ved Newfoundland, mens klappmyssbestanden i Vesterisen fortsatte å avta i størrelse helt fram til rundt 1980 da den tilsynelatende stabiliserte seg på et lavt nivå. 

Bestandsvurderinger av klappmyss og grønlandssel tar utgangspunkt i målinger av den årlige ungeproduksjonen. Grønlandssel og klappmyss samles i konsentrasjoner i drivisen i yngleperioden. Her blir ungene født, og de oppholder seg på isen under hele dieperioden. For klappmyss kan dieperioden være 4–5 dager, for grønlandssel 10–12 dager. Antall unger født beregnes ved hjelp av fotobaserte tellinger fra fly og helikopter i denne perioden. Beregnet ungeproduksjon brukes i bestandsmodeller der også fangst og biologiske data inngår for å beregne så vel totalbestand som konsekvens av ulike fangstalternativer. Forvaltning av selbestandene baseres på rådgivning fra ICES som krever at datagrunnlaget for modellering og vurdering av bestandene må oppdateres minst hvert femte år.

Tor_Arne_Oigard_nett.jpg

Havforsker Tor Arne Øigård presenterte resultatene fra seltellingene på et havforskersymposium i Sotsji.

Foto: Gunnar Sætra

Tellingene i 2012

Under tellingene i Vesterisen benyttet Havforskningsinstituttet to fly, et helikopter og et innleid isgående fartøy (”Nordsyssel”) i perioden 18. mars – 1. april. Fotograferingene ble gjennomført 28. mars, da ble det tatt 2 792 digitale bilder langs 27 øst–vest orienterte rette linjer (”transekter”) med tre nautiske mils avstand over yngleområdet. Metoden bygger på at vi kjenner hvert bildes areal. Dermed kan vi også beregne hele transektets areal, og totalt antall unger på bildene gjør oss i stand til å beregne gjennomsnittlig tetthet av unger for hvert transekt. Dette kan i sin tur brukes til å beregne total ungeproduksjon i yngleområdet siden områdets areal kan beregnes på basis av transektlinjenes lengde, innbyrdes avstand og antall.

Liten klappmyssbestand

Tellingene ga et ungeproduksjonsestimat for klappmyss på 13 700 i 2012. Dette er lavere enn ved tilsvarende tellinger i 2007 og 2005 og fremdeles svært lavt. Ved modellberegninger av klappmyssens totalbestand i Vesterisen kommer en til et tall på rundt 83 000 individer i dag. Beregningene tyder videre på at denne bestanden har avtatt betydelig i størrelse i perioden fra slutten av 1940-tallet og fram til rundt 1980. Etter dette synes bestanden å ha stabilisert seg på et lavt nivå som antakelig ikke er mer enn rundt10 % av nivået for nærmere 70 år siden. Dette står i kontrast til klappmyssbestanden ved Newfoundland som fortsatt ser ut til å være i vekst.

Kan ha nådd en topp

Estimatet for grønlandsselens ungeproduksjon i Vesterisen i 2012 ble på rundt 90 000. Dette tallet er lavere enn ved tellingene i både 2007 og 2002, men innafor usikkerhetsintervallet for alle tre tellinger. Modelleringer med dette som inngangsdata indikerer en stadig økning i bestanden fra rundt 1970 og fram til i dag, med en estimert totalbestand på ca. 627 000 dyr i 2013. Det lave ungeproduksjonstallet for 2012 reiser imidlertid spørsmål om bestanden kan være i ferd med å stagnere. Havforskningsinstituttet har påvist en reduksjon i hunnenes fruktbarhet i de seinere tiår. I kombinasjon med en stagnert ungeproduksjon kan dette være et signal om at grønlandsselbestanden, etter flere tiår med vekst som følge av redusert fangst, nå har nådd det nivå som økosystemet kan bære.

I våre farvann har vi, i tillegg til vesterisbestanden, også en annen grønlandsselbestand som yngler i Kvitsjøen (Østisbestanden). Begge disse bestandene har sine beiteområder nord i Barentshavet på sommer og høst. Ved årtusenskiftet ble grønlandsselbestanden i Østisen beregnet til godt og vel to millioner individer. Russiske flybaserte tellinger i årene etter 2003 indikerer imidlertid en dramatisk reduksjon i bestandens ungeproduksjon (halvering), og i dag teller ikke denne bestanden mer enn vel 1,4 millioner individer. I områdene ved Newfoundland, Canada, finner vi den tredje grønlandsselbestanden i Nord-Atlanteren. Denne har vokst fra knapt to millioner individer rundt 1970 til over åtte millioner i 2008. Nye canadiske tellinger gjennomført i 2012 tyder imidlertid på dramatisk nedgang i ungeproduksjonen også her.

Vesterisen2012Is_Sel.jpg

Linjene på kartet viser gjennomsnittlig lokalisering av iskanten i april måned (altså ca. yngleperiode) i ulike tidsepoker.

Selbestandenes utfordringer

Det kan se ut som om grønlandsselbestandenes vekst etter fangstreduksjonen har nådd en topp der økosystemenes bæreevne utfordres. Vi kan heller ikke se bort fra at problemene til både grønlandssel og klappmyss kan ha sammenheng med reduksjonen i isdekke. Isdekket i Vesterisen er for eksempel i dag betydelig mindre enn for 20 – 30 år siden – iskanten i mars/april ligger nå gjerne nærmere 150 – 200 nautiske mil vest for Jan Mayen, mens den for bare noen få tiår siden lå helt ute ved øya. Isdekket i Kvitsjøen fryser i dag til betydelig seinere på vinteren enn for bare fem – ti  år siden, og isen er gjennomgående mye tynnere enn før. Kombinasjonen mindre tilgjengelig drivis som i tillegg er mer åpen (lenger mellom flakene) og med betydelig tynnere flak representerer utvilsomt en forringelse av det livsviktige ynglehabitatet for grønlandssel og klappmyss. I Canada har det i enkelte år med vanskelige isforhold (blant annet i 2010 og 2011) vært observert massedødelighet blant grønlandsselunger. Lignende forhold er observert for grønlandssel i Kvitsjøen der kombinasjonen dårlig is og vanskelige strømforhold i enkelte år kunne slå ut store deler av et ungekull.

Reduksjonen i isdekke gjør også selungene mer sårbare for rovdyrangrep. I Vesteris-området er det observert at isbjørn nå spiser mindre ringsel, vanligvis dens viktigste matkilde, og mer grønlandssel- og klappmyssunger enn tidligere. Dette skyldes at isdekket blir mindre og yngleområdene presses nærmere land der isbjørnen holder til. I samme områder er det også observert økende nærvær av spekkhoggere – disse jaktes nå av lokale fangstmenn, og mageprøver viser at kvalene først og fremst spiser grønlandsselunger.

Et og annet år med dårlig ungeoverlevelse og lav rekruttering er nok både klappmyss- og grønlandsselbestandene i stand til å tåle. Med klimaendringenes mer permanente reduksjon av is vil slik rekrutteringssvikt kunne bli regelen snarere enn unntaket. Vil da selene fortsette å søke til samme område, eller vil de se seg om etter is med nødvendig kvalitet i andre områder? I 2007 ble det oppdaget et helt nytt yngleområde for grønlandssel ved sørspissen av Grønland, altså langt sør for de tradisjonelle og kjente områdene i Vesterisen der både yngling og fangst har foregått i godt og vel 200 år. Yngling i dette området har fortsatt også i årene etter 2007. Kan også deler av klappmyssbestanden i Vesterisen ha etablert seg i nye områder? Den store og temmelig plutselige reduksjonen i grønlandsselens ungeproduksjon i Kvitsjøen i de seinere år har reist spørsmål om også deler av denne bestanden kan ha etablert nye kasteområder, for eksempel nord i Barentshavet, der dyrene tradisjonelt beiter på sommer og høst, eventuelt i de sørøstlige områder av Barentshavet, eller kanskje til og med så langt øst som til Karahavet.

Konklusjon

Det er altså tegn som tyder på at flere av selbestandene i Nord-Atlanteren allerede kan ha problemer relatert til klimaendringer. Mulige årsaker er imidlertid ennå svært uavklarte, og representerer store utfordringer for de vitenskapelige miljøene som i dag driver forvaltningsrettet overvåkning og forskning på både disse og andre arter. Kartlegging av mulige nye yngleområder, avklaring av selenes generelle kondisjon (altså om de får i seg nok og riktig mat), samt deres reproduksjonsevne, helsetilstand og mulige forurensingsbelastning er derfor åpenbare hasteoppgaver. Selene befinner seg helt øverst i den marine næringskjeden – observasjonene som er gjort kan være signaler om at noe ikke er helt på stell i de økosystemene dyrene lever i.

Fakta om grønlandssel

Latinsk navn: Pagophilus groenlandicus
Andre norske navn: Sel og russekobbe, dessuten ulike navn på aldersstadier: kvitunge (diende), svartunge (avvent årsunge), brunsel (umoden ungsel), gammelhund (moden sel)
Familie: Ekte seler (Phocidae)
Maks størrelse: Om lag 200 kg og 1,9 meter
Levetid: Kan bli over 30 år
Leveområde: Nord-Atlanteren
Kastetidspunkt: Mars
Føde: Fisk og krepsdyr

Grønlandssel

Fakta om klappmyss

Latinsk navn: Cystophora cristata
Andre norske navn: Ulike navn på kjønn/aldersgrupper: blueback (årsunge), gris (1–2 år gammel), mus/klappmus (voksen hunn), kall/hettakall (voksen hann)
Familie: Ekte seler (Phocidae)
Maks størrelse: Hunnene om lag 350 kg og 2,2 meter; hannene 400 kg og 2,7 meter
Levetid: Kan bli over 30 år
Leveområde: Nord-Atlanteren
Kastetidspunkt: Mars
Føde: Blekksprut og noe fisk

Klappmyss

Kontaktpersoner

Tore Haug
952 84 296