Hopp til hovedteksten
Korund5.jpg
Den 8. februar oppnådde man enighet om en global avtale om flaggstatsansvar.
Foto: Kystvakta
Utskriftsvennlig versjon

Fisk for utvikling?

Den 8. februar oppnådde man enighet om en global avtale om flaggstatsansvar.  Avtalen, som er forhandlet frem i regi av FN sin matvareorganisasjon, FAO, er den foreløpig siste i en etterhvert lang liste av internasjonale avtaler om fiskeriforvaltning. Utfordringen nå er å få omsatt avtalene i praktisk handling.

Da Havrettskonvensjonen ble forhandlet på 1970-tallet, var det en vesentlig motivasjon å styrke forvaltningen av levende marine ressurser. Hovedgrepet var å gi kyststatene ansvar for forvaltningen gjennom økonomiske soner der kyststaten fikk suverene rettigheter over naturressursene. Dette viste seg fort utilstrekkelig – ytterligere avtaleverk måtte til for å møte utfordringene fra en voksende fiskeflåte og økende press på ressursene.

FN konferansen om miljø og utvikling i 1992 tok initiativet til det som fremdeles står som den viktigste nyvinningen de siste to tiårene: FN-avtalen om fiske fra 1995. Denne innfører nye prinsipper for fiskeriforvaltningen, legger til rette for styrket internasjonalt samarbeid, skjerper kontrollen med utøvelsen av fiske og styrker mulighetene for minnelig løsning tvister. Like før dette hadde en også i regi av FAO forhandlet en egen avtale om styrket håndheving (1993).

 

Havnestatskontroll

Disse to avtalene er folkerettslig bindende og forplikter statene som slutter seg til dem. I 1995 ble det også avtalt en Atferdskodeks for ansvarlig fiske. Denne er ikke folkerettslig bindende, men gir retningslinjer for hva som er ansvarlig politikk på alle felter som har med fiskerier å gjøre. Kodeksen er senere supplert med fire internasjonale handlingsplaner, for reduksjon av overkapasitet, reduksjon av bifangst av henholdsvis fugl og hai og bekjempelse av ulovlig fiske. FAO har også utarbeidet retningslinjer for økosystemtilnærming til fiskeriforvaltningen.

En ny folkerettslig avtale så dagens lys i 2009, da en i FAO-regi inngikk en avtale om Havnestatskontroll. Denne avtalen har enda ikke trådt i kraft, men innebærer at en kan styrke kontrollen med landinger gjennom samarbeid med havnestatene. Samme år vedtok FAO også retningslinjer for dyphavsfiske. Og i februar i år kom man i mål med retningslinjer for flaggstatsansvar, der målet er å hindre ulovlig fiske og sikre bevaring og bærekraftig bruk av ressursene. Målgruppen her er vertsstater for fartøy som fisker under bekvemmelighetsflagg.

 

Økende engasjement

Parallelt med denne utviklingen, der FAO har stått sentralt, har FN sin generalforsamling i økende grad engasjert seg i fiskerispørsmål. Gjennom årlige fiskeriresolusjoner setter generalforsamlingen dagsorden for internasjonal fiskeripolitikk.

I sum utgjør dette et omfattende, global rammeverk for fiskeriforvaltningen. Det består dels av folkerettslig bindende avtaler, dels av politiske viljeserklæringer og retningslinjer av ulike slag. I forhold til situasjonen for to tiår siden, er det internasjonale, avtalemessige grunnlaget for effektiv forvaltning av ressursene mye sterkere. Samtidig har utfordringene en står ovenfor endret seg.  Andelen av verdens fiskeressurser som er overbeskattet er økende og hensynet til biologisk mangfold og andre miljøspørsmål tillegges større vekt.

Den største utfordringen idag er at mange stater ikke makter å følge opp dette rammeverket i tilstrekkelig grad. Verktøykassen er der, men brukes ikke. Det ville derfor være betimelig om innsatsen i internasjonale fora i sterkere grad ble rettet inn mot å styrke landenes iverksetting av allerede inngåtte avtaler og vedtatte retningslinjer. Et viktig bidrag vil være en styrking av bistand til utbygging av fiskeriforvaltningen i land i den tredje verden. Norge har hatt suksess med bistandsprogrammet “olje for utvikling.” Tiden er kanskje moden for “fisk for utvikling?”