Hopp til hovedteksten
Lakseoppdrett
Utskriftsvennlig versjon

Store laksefjorder virker

I de største nasjonale laksefjordene er det mindre lus på sjøørreten enn i de mindre laksefjordene. Årsaken er blant annet avstanden til nærmeste oppdrettsanlegg.
- Vi har funnet en sammenheng mellom lus på vill sjøørret og daglig produksjon av  lakseluslarver i oppdrettsanlegg som er opp til 30 km fra fangstlokaliteten, sier forsker Pål Arne Bjørn som er ansvarlig for overvåkingen av lakselus på villfisk.

Dette kommer fram i midtevalueringen av ordningen med nasjonale laksefjorder som Havforskningsinstituttet og Norsk institutt for naturforskning (NINA) har gjort på oppdrag for Mattilsynet og Direktoratet for naturforvaltning. En del av arbeidet har vært en større gjennomgang av alle tilgjengelige data for lakselus.

Store forskjeller mellom laksefjordene

De nasjonale laksefjordene varierer mye i størrelse, beliggenhet og breddegrad. I tillegg varierer det om de ligger i indre fjord eller ytre kyststrøk, samtidig som også mengde oppdrettsaktivitet både utenfor og innenfor de ulike verneområdene varier.

Liten effekt i små verneområder

- Effekten av de små nasjonale laksefjordene ser ut til å være sterkt avhengig av produksjonsmønsteret i oppdrettsnæringen i nærområdet. Infeksjonspresset i de små verneområdene ser ut til å sammenfalle med produksjonsintensiteten i området. Dette betyr at lavt infeksjonsnivå hos lokal sjøørret og sannsynligvis også hos laksesmolt, ikke kan bli tatt for gitt i slike områder, sier Bjørn.

I følge rapporten kommer dette svært godt fram i de små nasjonale laksefjordene som ligger inne i områder med generell høy oppdrettsproduksjon, for eksempel Etnefjorden i Hardangerfjordsystemet og Ørstafjorden i Storfjordsystemet.

- I Etnefjorden ble det funnet ekstremt høye infeksjoner på sjøørreten hvert år med unntak av 2011 da området utenfor fjorden var brakklagt. Også i Ørstafjorden ble det funnet regelmessige infeksjonstopper. I våre minste nasjonale laksefjorder som ligger i områder med intensiv oppdrettsaktivitet, som Etnefjorden og Ørstafjorden, ser graden av beskyttelse ut til å være utilstrekkelig for å sikre vern av villfisk mot skadelige effekter fra akvakultur, sier Bjørn.

Områdevern virker

Til tross for resultatene i de minste verneområdene, mener forskerne at områdevern virker dersom vernesonene er store nok.

- På bakgrunn av dataene fra de store nasjonale laksefjordene ser vi også at områdevern virker, og resultatene understreker betydningen av oppdrettsanlegg som kilde for lus på vill laksefisk, sier Bjørn.

Fakta om lakselus

Latinsk navn: Lepeophtheirus salmonis salmonis (Atlanterhavet), L. salmonis oncorhynchi (Stillehavet)
Utbredelse: Finnes naturlig i norske farvann. Omfanget har økt betraktelig i takt med veksten i oppdrettsnæringen.
Biologi: Lakselusen er en parasitt med åtte livsstadier fordelt på tre frittlevende, to fastsittende og tre mobile stadier. Slår seg ned på laksen i det tredje.
Størrelse: voksen hunn: 12 mm (ca. 29 mm inkludert eggstrenger), voksen hann: 6 mm.
Føde: Skinn og blod fra laksefisk. Lusene spiser først når de sitter på en vertsfisk (fastsittende og mobile stadier).
Formering: Hele året, men formerer seg hurtigere når temperaturen øker utover våren.
Spredning: Frittlevende stadier sprer seg via fjord- og kyststrømmer.
Bekjempelse: Biologiske midler (leppefisk) eller kjemikalier (legemiddel).

Lakselus

Kontaktpersoner

Pål Arne Bjørn
976 17 140
Bjørn Olav Kvamme
416 12 076