Hopp til hovedteksten
IsfjellGronnland_Ostkyst_ii_044.wide_large.jpg
Foto: John G. Blaasvær
Utskriftsvennlig versjon

USA og Havrettskonvensjonen

Kronikk i Fiskeribladet Fiskaren, 11.01.13.

Havrettskonvensjonen bidrar til en internasjonal orden for havene. Den har derfor nesten universell oppslutning. USA, sammen med en håndfull andre stater (bl.a. Venezuela og Iran), har imidlertid ikke sluttet seg til.

At en stormakt ikke har tiltrådt “havenes grunnlov” er oppsiktvekkende. Flere presidenter har fremmet forslag ovenfor kongressen om amerikansk tilslutning til konvensjonen, uten at dette har ført frem i kongressen.  Obama-administrasjonen la i fjor opp til en ratifikasjon, ut fra følgende:

Overordnet er USA som marin stormakt tjent med konvensjonens vektlegging av havenes frihet og retten til å seile fritt.  Verdens største marine må kunne bevege seg fritt på verdenshavene.

Konvensjonens regler er rettigheter over områder og naturressurser også fordelaktige for USA.  Land med lange kystlinjer og store havområder er vinnerne her. USA har enorme sokkelområder med potensial for å finne olje og gass. Men amerikanske selskaper er nølende med å engasjere seg i områder hvor den rettslige situasjonen er uklar. Det samme gjelder mineralene på dyphavsbunnen utenfor nasjonal jurisdiksjon. 

Konvensjonen oppretter flere institusjoner som skal bidra til iverksettelsen av regelverket i avtalen. Forvaltningen av mineralene på dyphavsbunnen er lagt til en internasjonale havbunnsmyndighet. For å bistå kyststatene i fastsettelse av yttergrensene for kontinentalsoklene utenfor 200 milsgrensene er det etablert en kontinetalsokkelkommisjon. USA kan ikke delta i disse organene.

I et arktisk perspektiv er dette ekstra viktig. Med økende økonomisk aktivitet i selve Polhavet, vil behovet for regulering være økende. Havrettskonvensjonen er kjernen i det internasjonale regelverket som sikrer slik regulering. Her må USA se på at de andre arktiske statene fremmer sine krav. Norge fikk sine yttergrenser i nord anbefalt av sokkelkommisjonen i 2009. De kommende årene vil også Russland, Canada og Danmark/Grønland legge frem sine krav. 

Kjernen i den motstanden mot ratifikasjon av Havrettskonvensjonen i kongressen er skepsis til internasjonalt samarbeid generelt og til FN-systemet spesielt.  At konvensjonen ble forhandlet innenfor FN-systemet er hos konservative politikere i seg selv argument mot ratifikasjon. Misforståelser og konsiprasjonsteorier florerer. Eksempelvis hevdes det at USA vil måtte avstå suverenitet over sine havområder, mens det er det motsatte som er tilfelle. Det vises til regler om teknologioverføring som skal være ufordelaktige for USA. Men her er det forhandlet en avtale (1994) som imøtekommer amerikanske motforestillinger. Også regler om ressursskatt på utnyttelse av mineralressurser utenfor 200 milsgrensen er bragt opp, med påstander om at slike midler kan brukes til å støtte terrorisme.

At USA ikke er part i Havrettskonvensjonen er først og fremst et problem for USA selv, ved at landet ikke får samme sterke rettslige støtte for sine krav til hav- og sokkelområder som land som har ratifisert konvensjonen får. Her kan det sies at reglene om bl.a. økonomiske soner er folkerettslig sedvane og at USA derfor uansett nyter godt av dette. Videre kan landet ikke delta i organer som er opprettet i konvensjonen, så som havbunnsmyndigheten og sokkelkommisjonen. Det er likevel viktig at en stormakt slutter seg til og etterlever det grunnleggende, internasjonale regelverket for hvordan havene og ressursene der skal deles og forvaltes.

Utsiktene til en amerikansk ratifikasjon er ikke oppløftende. Det kreves to tredels flertall i senatet (67 stemmer dersom alle 100 sentatorer avgir stemme). Etter fjorårets fremstøt, er det få som vil sette penger på at et tilstrekkelig flertall for ratifikasjon finnes i nær fremtid.