Hopp til hovedteksten
Europeisk hummer
På fire år økte forsøksfangstene av hummer i bevaringsområdene 3,5 ganger og gjennomsnittstørrelsen med 13 prosent. Dette står i kontrast til kontrollområdene som er åpne for regulært fiske,  
Foto: Erling Svensen
Utskriftsvennlig versjon

Marine bevaringsområder virker godt

Selv små områder med nullfiske har god effekt på hummeren; den øker markant både i antall og størrelse. Det samme gjelder for torsken; selv når den ikke får svømme helt i fred for krok og snøre.

Funnene, som er publisert i det anerkjente vitenskapelige tidsskriftet «Proceedings of the Royal Society B», er basert på til sammen sju år med studier før og etter opprettelsen av marine bevaringsområder langs skagerrakkysten. Det er første gang effekten av kystnære bevaringsområder er undersøkt så langt nord. 

Fiske har effekt

– Det har vært hevdet at beskatningstrykket langs kysten er for lite til å påvirke bestandene i særlig grad; at det er andre faktorer enn fiske som gjør at det har minket på hummer og kysttorsk. Nå har vi vitenskapelig dokumentasjon på at fisket har en betydelig virkning, sier forsker Even Moland fra Havforskningsinstituttet.

– Etter fire år var forsøksfangstene av hummer i bevaringsområdene tre og en halv gang så store som da studien startet. I tillegg økte gjennomsnittsstørrelsen på hummeren med 13 prosent.

Totalfredet hummer, delvis fredet torsk

I 2006 fikk hummeren, som første norske marine art, egne «naturreservater». Fiskeri- og kystdepartement opprettet fire bevaringsområder for hummer i Aust-Agder, Vestfold og Østfold. Studien til Moland og kollegaene omfatter tre av de fire bevaringsområdene.
Kun fiske med stang og snøre er lov i bevaringsområdene, som er mellom en halv og en kvadratkilometer store. Mens hummeren er totalfredet, er fisken bare delvis vernet (forbud mot faste fiskeredskaper som garn, ruser, teiner og line).

Positivt for torsken

Til forskernes overraskelse var det også fin utvikling for torsk i bevaringsområdet ved Flødevigen i Aust-Agder.

– Fiske med stang og snøre er fortsatt mulig her, og det er heller ikke snakk om store arealer som er vernet. Likevel målte vi en tydelig bevaringseffekt hos torsken; både når det kom til tetthet og størrelse, forteller Even Moland.
Bevaringsområdet ved Flødevigen ble sammenlignet med tre kontrollområder som befant seg mellom Lillesand og Risør.

Torsk

Studien viser at delvis vern av fisk (forbud mot faste redskaper) førte til økning i tetthet og størrelse av torsk.  

Foto: Øystein Paulsen

Klarer seg med lite plass?

Hummere flest er svært stedbundne og nøyer seg med et nokså begrenset leveareal. Det gjør at bevaringsområder på knappe kvadratkilometeren kan slå positivt ut for den rødlistede arten. Nå kan det se ut som det samme gjelder for kysttorsken. De små bevaringsområdene matcher tilsynelatende godt nok med den lokale kysttorskens arealbruk til at forskerne kan måle en bevaringseffekt. 

– Hver fjord, sin torskestamme, heter det. Små, men biologisk betydningsfulle genetiske forskjeller er sannsynligvis med på å gjøre kysttorsken godt tilpasset sitt nærmiljø. Det er ikke mer enn 10 til 30 kilometer som skiller mellom genetisk ulike torskepopulasjoner, likevel er det færre enn 25 individer i hver generasjon som vandrer fra en populasjon til en annen og blander seg med den, sier Even Moland.

Svensk kysttorsk sliter

Den nærmest skreddersydde lokale tilpasningen gjør også kysttorsken spesielt sårbar. Det har svenskene fått erfare. Langs Bohuslän-kysten er kysttorsken så godt som utryddet, og man vurderer nå om det er mulig å bygge opp igjen robuste torskebestander i disse områdene. Moland håper vi skal unngå samme situasjon langs vår kystlinje.

– Marine bevaringsområder kan bidra til gjenoppbyggingen av nedfiskede bestander som hummer og kysttorsk. Studien viser også at det er viktig med før-data, flere forsøksområder og kontrollområder for å komme frem til robuste konklusjoner om effekten av bevaringsområder, sier Even Moland.

Effekter på andre siden 

Opprettelsen av marine bevaringsområder skaper ofte en forventning om at fiskeforbudet skal gi en positiv effekt for tilgrensende fiskerier: Vern oppleves som en kostnad som bør veies opp av en gevinst. Moland  peker på at det finnes flere studier som demonstrer at en slik «spillover-effekt» over tid kan godtgjøre for tapet av fiskeplasser.

– Merkestudier har vist at det fanges hummer og torsk som har vandret ut av områdene vi studerer. Vi jobber videre med spørsmålene om hvor stor denne effekten er og i hvilken grad den kompenserer for fiskeforbudet, sier han.
 

Fakta om europeisk hummer

Latinsk navn: Homarus gammarus
Familie: Nephropidae
Utbredelses-, gyte- og beiteområde: På stein- og grusbunn, helst hvor de kan lage huler med flere innganger. Vanligst fra 5−40 meters dyp. Langs kysten fra svenskegrensen til Trøndelag, og sporadisk i Nordland, for eksempel Tysfjord.
Alder ved kjønnsmodning: 5−13 år.
Størrelse ved kjønnsmodning: 76−85 mm ryggskjold (22 til 25 cm totallengde). Minst ved Hvaler, gradvis større mot vest og nord.
Maksimal alder: Hanner 40 år, hunner 70 år (britisk studie).
Maksimal størrelse: Største eksemplar fanget veide 9,3 kg (1931, Wales). Fanges sjelden over 140 mm ryggskjoldlengde (38 cm totallengde).

Europeisk hummer

Fakta om kysttorsk sør for 62°N

Latinsk navn: Gadus morhua
Gyte-, oppvekst- og beiteområde: Beiter i fjorder og kystområder. Gyter i fjord- og kystbassenger. Vokser opp i strandsonen 0–20 m dyp.
Størrelse: Sjelden over 1 m og 20 kg
Alder ved kjønnsmodning: 2–4 år
Antall egg: 0,5–5 millioner egg
Føde: Krepsdyr, skjell og fisk

Kysttorsk sør for 62ºN

Marine bevaringsområder

På verdensbasis er det rundt 5800 marine bevaringsområder, såkalte MPAs (Marine Protected Areas).

De fleste befinner seg i tropiske og subtropiske områder, og til sammen dekker de litt over en prosent av det totale havarealet.

Såkalte Marine Reserves, områder som er strengest regulert (nullfiske), opptar imidlertid bare 0,1 prosent av havarealet.

I Europa er det 74 nullfiskeområder, de fleste i Middelhavet.

Norges første nullfiskeområde ble opprettet i Tvedestrandfjorden i 2012. Havforskningsinstituttet er ansvarlig for den vitenskaplige oppfølgingen av dette.

Kontaktpersoner

Even Moland
930 50 815