Hopp til hovedteksten
Fiskebat_i_Lofoten._nett.jpg
Norge er blant de landene i verden som har tjent mest på havrettsutviklingen de siste tiårene, skriver regiondirektør Alf Håkon Hoel i denne kronikken.
Foto: Gunnar Sætra
Utskriftsvennlig versjon

Fem utfordringer for Arktisk råd

Kronikk i Nordlys, 30.01.2013: Arktisk Råd er en suksess. Viktige spørsmål som klimaendringer og skipsfart er grundig analysert. Nå venter nye og mer grunnleggende utfordringer.

I løpet av få år har Arktisk Råd gått fra å være noe for spesielt interesserte til et viktig internasjonalt forum for politikkutvikling i nord. Verdenspressen kommenterer nå utviklingen i rådet. Det var utenkelig for bare kort tid tilbake.

Kina, India, Japan, med flere banker på døren og vil ha observatørstatus. Dette gjør det betimelige å reise noen grunnleggende spørsmål om hvordan Arktisk Råd bør være innrettet.

 

Folkelig legitimitet?

Det store flertall av befolkningen i Arktis (fire millioner) har ikke hørt om Arktisk Råd. Mens urfolkene har gode kanaler inn i rådet, er dette ikke tilfelle for det store flertall av dem som bor i nord.

I dag er Arktisk Råd dominert av hovedstedene og representanter for sentralmaktene. Dersom vi mener at arbeidet i Arktisk Råd er viktig for Arktis, bør ikke de som bor der ha tydelige stemmer i rådet? Hvordan kan f.eks. kommuner og fylkeskommuner og tilsvarende - som representerer folk i nord - komme mer med i rådets arbeid?

En beslektet problemstilling er at det aller meste av det som skjer i Arktisk Råd skjer på engelsk, mens et mindretall av dem som bor i Arktis snakker dette språket (her har rådets sekretariat startet et prisverdig arbeid med tilgjengeliggjøring på russisk).
 

Hvilket Arktis?

Internasjonale medier tegner et bilde av Arktis som en region belemret med miljøproblemer, konflikter og fattigdom. Denne vinklingen møter en også i Arktisk Råd. Er dette er en dekkende beskrivelse?

I et større perspektiv, sammenliknet med sydligere breddegrader, er Arktis et av de reneste og mest uberørte områdene på kloden. Forvaltningen av ressurser og miljø er blant de beste i verden.

De fleste landene rundt Arktis er moderne demokratier med vel fungerende styresett. Levestandarden er gjennomgående høy og i noen områder blant de høyeste i verden. Burde det være en oppgave for Arktisk Råd å få frem slike perspektiver også?


Vern eller bruk?

Arktisk råd er i stor grad en arena for miljøpolitikk. Det er gjort mye godt arbeid med klimaproblematikk, forurensing, biologisk mangfold, med mer. Men Ottawa-deklarasjonen fra 1996, som ligger til grunn for samarbeidet, omtaler «bærekraftig utvikling og beskyttelse av miljøet».

Bare én av de seks arbeidsgruppene i Arktisk Råd har bærekraftig bruk og næringsmessige spørsmål som mandat. Når petroleumsutvikling og skipsfart studeres og beskrives, skjer det i arbeidsgrupper som har miljøvern som hovedanliggende, og som har begrenset kompetanse på de næringsmessige aspektene.

En kan spørre om en har klart å komme frem til en god balanse her, både i Arktisk Råd som sådan og i den norske tilnærmingen til arbeidet der. Satt på spissen: har det blitt for mye miljø og for lite næring?

 

God nok vitenskap?

Arktisk råd sitt arbeid bygger på forskning. De store studiene som er gjort av for eksempel klimaendringer, er forskningsbaserte. Men erfaringene er blandet når det gjelder hvordan rådet forholder seg til forskning.

Hensynet til vitenskapelig integritet og skillet mellom vitenskap og politikk er ikke alltid like godt ivaretatt. Ordninger for å sikre vitenskapelig kvalitet er i varierende grad til stede.

Her er det mye å lære av f.eks. Det internasjonale rådet for havforskning (ICES). Bør Arktisk Råd utstyre seg selv med et vitenskapelig råd? Eller bør en knytte seg nærmere til eksisterende vitenskapelige organisasjoner som har disse tingene på stell og i større grad trekke på dem?

 

Følger man opp?

Arktisk råd har utrettet mye når det gjelder vurderinger av tilstand for naturmiljø og utvikling av retningslinjer for aktivitet på ulike saksfelt. Etter hvert har det også kommet til rettslig bindende ordninger som er forhandlet i regi av Arktisk Råd, som avtalen om søk og redning fra 2011 og den kommende avtalen om oljeforurensning.

Men i hvilken grad blir Arktisk Råd sine produkter tatt i bruk i medlemslandene? Lar det seg gjøre å spore avtrykk av ulike tilstandsvurderinger i landenes politikk? Er retningslinjer for f.eks. petroleumsaktivitet tatt i bruk i nasjonalt regelverk?

Spørsmålene som er reist her handler om hvorvidt Arktisk Råd «utgjør en forskjell» - som jo er det viktige i det lange løp. En har hatt suksess med analyser av de riktige temaene: klima, petroleum og skipsfart for å nevne noe.

Nå er tiden moden for å gripe tak i mer fundamentale utfordringer som de som er drøftet her.