Hopp til hovedteksten
Hummer med skadet klo.
Hummer med skadet klo.
Foto: Ann-Lisbeth Agnalt
Utskriftsvennlig versjon

Brysomme flubenzuroner

Spredningen av svevepartikler fra flubenzuroner (diflu- og teflubenzuron) som brukes mot lakselus er større enn tidligere antatt. Det er også funnet rester av kjemikaliene i sedimenter og dyr under et oppdrettsanlegg opp til åtte måneder etter bruk. I laboratorieforsøk er det påvist både økt dødelighet og senskader hos hummeryngel.

Bruken av lakselusmidler, og i særlig grad flubenzuronene, har periodevis fått stor oppmerksomhet både når det gjelder miljøeffekter og sjømattrygghet.

- Dette er første gang vi har gjort en så grundig undersøkelse av hvor lenge det er spor etter flubenzuron i sedimenter og dyr i sjøen utenfor oppdrettsanlegg, sier forsker Ole B. Samuelsen. Resultatene er beskrevet i rapporten ”Flubenzuroner i fiskeoppdrett – miljøaspekter og restkonsentrasjoner i behandlet fisk”.

Lite nedbrytbart

Det ble tatt prøver rett under et oppdrettsanlegg samtidig som fisken ble behandlet med teflubenzuron. Deretter ble det tatt prøver tre og åtte måneder etter behandlingen. Under behandlingen varierte konsentrasjonen av teflubenzuron mellom 0,2 og 40,6 µg/g, dette er høyere enn det som er funnet ved tidligere undersøkelser. Etter tre måneder var konsentrasjonen omtrent uforandret, mens den etter åtte måneder varierte fra 0,5 til 16,4 µg/g.

- Medisinen har kort utskillelsestid fra laks og hummer, men stoffet er stabilt og lite nedbrytbart når det først har kommet ned i sedimentene. Likevel vil alle restene forsvinne med tiden, men det forutsetter at tiden mellom behandlingene i oppdrettsanlegget er lang nok, sier Samuelsen.

Svever langt

Et uventet funn for forskerne var at de kunne spore stoffet hele 1000 meter fra oppdrettsanlegget som hadde brukt det.

- Det viser at spredningen av svevepartikler fra disse stoffene er stor, men samtidig viser resultatene at den totale mengden medisin per m2 på denne avstanden var liten, sier Samuelsen.

Påvirkning på dyr

Et av spørsmålene som jevnlig har dukket opp når det gjelder bruk av avlusningsstoffene, er om dyr utenfor merdene får det i seg og om de blir påvirket av det. Siden lakselus er et krepsdyr slik som for eksempel hummer og krabbe, er det mulig at flubenzuroner også kan påvirke disse dersom de får i seg en høy nok dose av stoffet.

- Vi fant spor etter teflubenzuron i krepsdyr og børstemark under oppdrettsanlegget etter åtte måneder. Selv om det ser ut som om børstemarkene ikke tar skade av dette stoffet, har vi foreløpig for lite kunnskap om langtidseksponering til å si om det har noen effekter på krepsdyrene, sier Samuelsen.

Det ble funnet spor av stoffet i villfisk i samme periode som oppdrettsanlegget ble behandlet, men etterpå ble det funnet lite eller ingen rester av lusemidler. Se resultatene som NIFES fikk etter å ha analysert både villfisk og oppdrettsfisk.

Negativt for hummerlarver

- Vi har også undersøkt effekten på hummerlarver etter at de har fått en dose teflubenzuron som tilsvarer en uke med en diett på medisinholdig pellet og fekalier. På disse observerte vi økt dødelighet, og det dukket også opp senskader etter hvert som hummerne vokste, sier Samuelsen som legger vekt på at dette er et ”worst-case-scenario” der hummeryngelen sannsynligvis har fått i seg mer medisin enn den ville under naturlige forhold.

Senskader på hummer i forbindelse med bruk av flubenzuroner er ikke tidligere beskrevet. I dette prosjektet har forskerne utviklet en metode for å teste miljøeffekter av lusemidler på krepsdyr i sjø. Dette er sannsynligvis også første gang det er gjort forsøk der dyrene har spist medisinen, tidligere er det bare gjort undersøkelser der virkestoffet er tilført i vannet. I tillegg er tidligere undersøkelser i stor grad gjort på krepsdyr i ferskvann.

Videre forsking

I 2013 vil forskerne gjøre et forsøk med langtidseksponering på hummeyngel, denne gangen med lavere konsentrasjoner av virkestoffene. De vil også prøve å utvikle metoder for å undersøke påvirkningen på andre krepsdyr som sjøkreps og reker.

Årsaken til at forskerne gjør undersøkelsene på krepsdyr i tidlige livsfaser er at virkestoffet i avlusningsmidlene påvirker krepsdyrene sine skallskifter, og disse skjer oftere på de tidligste stadiene.

Fakta om lakselus

Latinsk navn: Lepeophtheirus salmonis salmonis (Atlanterhavet), L. salmonis oncorhynchi (Stillehavet)
Utbredelse: Finnes naturlig i norske farvann. Omfanget har økt betraktelig i takt med veksten i oppdrettsnæringen.
Biologi: Lakselusen er en parasitt med åtte livsstadier fordelt på tre frittlevende, to fastsittende og tre mobile stadier. Slår seg ned på laksen i det tredje.
Størrelse: voksen hunn: 12 mm (ca. 29 mm inkludert eggstrenger), voksen hann: 6 mm.
Føde: Skinn og blod fra laksefisk. Lusene spiser først når de sitter på en vertsfisk (fastsittende og mobile stadier).
Formering: Hele året, men formerer seg hurtigere når temperaturen øker utover våren.
Spredning: Frittlevende stadier sprer seg via fjord- og kyststrømmer.
Bekjempelse: Biologiske midler (leppefisk) eller kjemikalier (legemiddel).

Lakselus

Rapporten

I samarbeid med NIFES har Havforskningsinstituttet laget rapporten ”Flubenzuroner i fiskeoppdrett – miljøaspekter og restkonsentrasjoner i behandlet fisk” på oppdrag fra Fiskeri- og kystdepartementet. Havforskningsinstituttet har hatt ansvaret for arbeidet med miljøeffekter, mens NIFES har arbeidet med problemstillinger som gjelder sjømattrygghet.

Flubenzuroner i fiskeoppdrett - miljøaspekter og restkonsentrasjoner i behandlet fisk (Rapport fra Havforskningen nr. 2-2013).

Les om sjømattrygghet på NIFES sine nettsider.

Forsøket

Forsøket ble gjennomført ved Havforskningsinstituttet sin forskningsstasjon i Matre. Her er det ikke brukt flubenzuroner til avlusing av oppdrettslaks tidligere.

Bruk av flubenzuroner

Forbruket av flubenzuroner til behandling av oppdrettsfisk har variert mye. Etter å ha vært ute av bruk gjennom mange år, ble diflu- og teflubenzuron igjen tatt i bruk i 2009 på grunn av  problemer med nedsatt følsomhet hos lakselus for andre aktuelle lusemidler. Flubenzuronene var blant de viktigste stoffene til behandling mot fiskelus i 2009 og 2010. Tilgjengelig statistikk viser at det i 2009 ble brukt til sammen 3 441 kg flubenzuroner, mens tilsvarende tall for 2010 var på 2 919 kg. I 2011 avtok bruken sterkt og var dette året på 730 kg. Oppdatert statistikk frem til og med 2011 finnes på www.fhi.no.

Kontaktpersoner

Ole Samuelsen
970 76 918
Ann-Lisbeth Agnalt
488 67 521