Hopp til hovedteksten
Lakselus paa fisk
Foto: R. M. Serra Llinares
Utskriftsvennlig versjon

Foreslår todelt lusegrense

I områdene med egne soneforskrifter mot lakselus anbefaler Havforskningsinstituttet og Veterinærinstituttet at de nye nasjonale grensene for lakselus innføres fram til juli/august, og at det deretter tillates høyere grenser. Helst ville de to instituttene hatt egne utslippstillatelser for lakselus, men før det kan skje trengs det mer kunnskap.

Todelingen av lusegrensen kan bidra til å både holde nede antall lakselus i perioder som er kritiske for villfisken, samtidig som en høyere lusegrense om høsten vil redusere risikoen for at lakselus utvikler resistens mot avlusningsmidlene.  Det er innført egne soneforskrifter for Hardangerfjordsystemet og Nord-Trøndelag og Osen.

Dette kommer frem i et felles svar som Havforskningsinstituttet og Veterinærinstituttet har gitt til Mattilsynet i forbindelse med at de har bestilt ”kunnskapsstøtte vedrørende mulige endringer av soneforskrifter og evaluering av disse”. I bestillingen er de to instituttene bedt om å vurdere mulige endringer av lusegrensene, mulige justeringer av enkelte grenser mellom brakkleggingsområder og evaluering av soneforskriftene.

Mye lus til tross for soneinndeling

Områdene med soneforskrift er delt inn i mindre områder der det blant annet er regler for hvilke år det kan settes ut fisk i de ulike sonene. Dermed blir hver sone brakklagt en bestemt tid, i tillegg har også oppdrettsfisken i samme sone lik alder.

Det er foreslått å endre noen av grensene inne i sonene, men de fleste foreslåtte endringene vil ha liten betydning når det gjelder spredning av lakselus. Årsaken til det er at sonene i utgangspunktet er så små at for eksempel strømmen fører lakseluslarvene mellom de ulike områdene.

Evaluering av soneforskriftene

Tall fra områdene med soneforskrift viser at det fortsatt er for høyt smittepress av lus på vill laksefisk. Synkronisering og brakklegging gir både fordeler og ulemper. Den største utfordringen er hvordan det høye smittepresset av lakselus fra oppdrettsfisk som har stått flere år i sjø kan reduseres uten at det medfører at lakselus blir resistent mot avlusingskjemikaliene.

I år er det bare gjort en enkel gjennomgang av soneforskriftene i motsetning til i fjor da de ble grundig vurdert. Neste år vil det på nytt bli gjort en grundig evaluering.

Fakta om lakselus

Latinsk navn: Lepeophtheirus salmonis salmonis (Atlanterhavet), L. salmonis oncorhynchi (Stillehavet)
Utbredelse: Finnes naturlig i norske farvann. Omfanget har økt betraktelig i takt med veksten i oppdrettsnæringen.
Biologi: Lakselusen er en parasitt med åtte livsstadier fordelt på tre frittlevende, to fastsittende og tre mobile stadier. Slår seg ned på laksen i det tredje.
Størrelse: voksen hunn: 12 mm (ca. 29 mm inkludert eggstrenger), voksen hann: 6 mm.
Føde: Skinn og blod fra laksefisk. Lusene spiser først når de sitter på en vertsfisk (fastsittende og mobile stadier).
Formering: Hele året, men formerer seg hurtigere når temperaturen øker utover våren.
Spredning: Frittlevende stadier sprer seg via fjord- og kyststrømmer.
Bekjempelse: Biologiske midler (leppefisk) eller kjemikalier (legemiddel).

Lakselus

Fakta om oppdrett

Havforskningsinstituttet gir forvaltningsstøtte og kunnskapsbaserte råd til statsforvaltningen, i første rekke Nærings- og fiskeridepartementet og underliggende etater som Fiskeridirektoratet og Mattilsynet. Bak rådene ligger et omfattende arbeid med forskning og overvåking innen ulike
områder som miljøeffekter, smittespredning og dyrevelferd.

Oppdrett

Kontaktpersoner

Pål Arne Bjørn
976 17 140
Terje Svåsand
994 89 985
Beate Hoddevik
908 21 630