Hopp til hovedteksten
laks i oppdrett
Utskriftsvennlig versjon

Lus og rømming gir redusert bærekraft

Mye lakselus og rømt oppdrettslaks gjør at det er moderat eller høy sannsynlighet for at miljøeffektene av oppdrett fra Rogaland til og med Finnmark er i konflikt med miljømålene i bærekraftsstrategien. Det skriver forskerne i en oppdatert versjon av rapporten ”Risikovurdering – miljøvirkninger av norsk fiskeoppdrett”.

Rapporten kom ut første gang i januar, nå er den oppdatert med nye resultater om blant annet lakselus og genetisk påvirkning fra rømt fisk. Også i forrige versjon av rapporten ble disse to temaene trukket fram som spesielt utfordrende. På enkelte områder, for eksempel annen smitte enn lakselus og bruk av legemidler, finnes det for lite kunnskap til å gjøre en konkret risikovurdering.

Lakselus og rømt fisk

Nye resultat fra overvåkingen av smittepress av lakselus mot villfisk viser at situasjonen er forverret i flere fylker siden 2010. I tillegg til at det er større påvirkning på villaks enn i 2010, er det fremdeles et betydelig smittepress mot sjøørret i mange fylker.

Når det gjelder rømt fisk er sannsynligheten for varige genetiske endringer satt til moderat til høy i alle fylker med stor oppdrettsaktivitet. Verst står det til i Hordaland og Sogn og Fjordane som i ”trafikklys”-tabellen til forskerne får rødt. I en landsdekkende undersøkelse er det funnet genetiske endringer i seks av 21 undersøkte laksevassdrag, det tyder på påvirkning fra rømt oppdrettsfisk, men de økologiske konsekvensene av dette er fortsatt ikke klarlagt. De seks elvene er spredd langs hele kysten.

Næringssalter

For oppdrettsnæringen er lyspunktet i rapporten at det er lav sannsynlighet for at det er negative regionale virkninger på grunn av utslipp av næringssalter og organisk materiale fra oppdrettsanlegg langs hele kysten fra Rogaland til Finnmark. Samtidig påpekes det et behov for å bedre kunnskapsgrunnlaget for effekter av næringssalter og organisk belastning i nærområdet til oppdrettsanleggene. 

Økt produksjon uheldig

Risikovurderingen viser også at det ser ut til å være en viss sammenheng mellom produksjon i et fylke og sannsynligheten for uønsket miljøpåvirkning i samme område.
- Ut fra biologiske, driftsmessige og teknologiske begrensninger i dagens lakseoppdrett vurderer vi at økning i biomasse i fylkene fra Rogaland til og med Finnmark kan forverre situasjonen med sannsynlighet for ytterligere negative miljøvirkninger, skriver forskerne.

Risikovurderingen og regjeringens bærekraftstrategi

I risikovurderingen har Havforskningsinstituttet tatt utgangspunkt i målene i regjeringens ”Strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring” fra 2009. Vi har fokusert på miljømålene knyttet opp mot smittespredning, genetiske effekter på villfisk, samt utslipp av næringssalter, organisk materiale og legemidler (mål 1-3).

Mål 1 er knyttet til sykdom og smittespreding og lyder: ”Sykdom i oppdrett har ikke bestandsregulerende effekt på villfisk, og mest mulig av oppdrettsfisken vokser opp til slakting med minimal medisinbruk”. Mål 2 er knyttet til genetisk interaksjon og rømming, og er definert som: ”Havbruk bidrar ikke til varige endringer i de genetiske egenskapene til villfiskbestandene”. Mål 3 er knyttet til forurensing og (andre) utslipp: ”Alle oppdrettslokaliteter som er i bruk holder seg innenfor en akseptabel miljøtilstand, og har ikke større utslipp av næringssalter og organisk materiale enn det resipienten tåler”.

For hvert mål har Havforskningsinstituttet definert terskelverdier basert på vår beste kunnskap når det gjelder økologiske effekter knyttet de ulike påvirkningsfaktorene: lakselus, genetisk påvirkning av rømt laks, næringssaltutslipp og organisk belastning. Disse terskelverdiene er Instituttets foreløpige forslag til operasjonaliserte miljøstandarder basert på dagens kunnskap. På basis av de foreslåtte terskelverdiene har Havforskningsinstituttet vurdert tilgjengelige regionale overvåkningsdata.

Selve risikovurderingen baserer seg på om situasjonen i ett fylke/område overskrider de definerte terskelverdiene. I rapporten er det også redegjort for mangler i datatilfang og usikkerhet knyttet opp mot å definere terskelverdiene.

Ved å knytte risikovurderingen til målene i bærekraftstrategien kan en til en viss grad sammenligne risiko på tvers av risikofaktorer, og ved å bruke definerte terskelverdier for miljøstandarder (knyttet til lav, middels eller høy risiko for å bryte de overordnede målene) kan en vurdere risiko på tvers av fylker der en har regionaliserte data.

Bæreevne

Bæreevnen for en oppdrettslokalitet eller et område defineres som den mengden oppdrettsorganismer vi maksimalt kan produsere uten at miljøvirkningene overskrider omforente tålegrenser. Disse grensene for tillatte påvirkninger skal være målbare og de kan ikke overskrides dersom oppdrettsnæringen skal være bærekraftig.

Bæreevne

Fakta om rømt fisk og genetisk påvirkning

Reproduktiv isolering av oppdrettsfisk er en samlebetegnelse for alle tiltak som kan settes inn for å hindre at oppdrettsfisk sprer genene sine i naturen og har negativ effekt på ville bestander. Hvilke tiltak som er mulig å sette inn, varierer fra art til art. Vi arbeider med steril fisk, populasjoner med kun ett kjønn samt lysstyring med fokus på om vi kan finne metoder som er akseptable ut fra fiskevelferd.

Rømt fisk og genetisk påvirkning

Kontaktpersoner

Geir Lasse Taranger
901 11 596