Hopp til hovedteksten
Arven_etter_Nansen_nett.jpg
FINALE: Vandreutstillingen ”Arven etter Nansen” har besøkt Bergen, St. Petersburg, Berlin, Nuuk, Oslo og Arkhangelsk. Finalen blir i Tromsø, og i dag åpnes den i verkstedet i Kulturhuset. Bildet er tatt i Arkhangelsk. (Foto: Gunnar Sætra)
Utskriftsvennlig versjon

En av Nansens ”arvinger”

Kronikk i Nordlys, 13.12.11. Vandreutstillingen ”Arven etter Nansen” er kommet til Tromsø og åpnes i Kulturhuset i dag.

Utstillingen presenterer fire forskere som har fulgt opp den vitenskapelige arven etter Fridtjof Nansen. De har sitt daglige virke ved Norsk polarinstitutt, Meteorologisk institutt, Universitetet i Oslo og Havforskningsinstituttet, og det er Polarinstituttet som er vertskap for utstillingen i Tromsø.

Startet som havforsker

Fridtjof Nansen fikk konservatorjobb ved Bergens museum tidlig på 1880-tallet. Han kom til en by hvor det allerede var etablert et miljø som kartla livet i havet på en vitenskapelig måte. Nansen ble en del av dette miljøet og utførte pionérarbeid ved å studere nervesystemet hos en rekke marine organismer. Senere utførte han oseanografiske målinger, blant annet under ferden med ”Fram”. Nansen avsluttet virket sitt i Bergen etter at han hadde avlagt doktorgraden i 1887, men han var levende opptatt av å øke kunnskapen om biologien i havet. Derfor tok han initiativet til at det skulle etableres en biologisk stasjon på Marineholmen i Bergen. Stasjonen var på plass i 1892, og den ble en viktig byggestein i det som seinere ble en mangfoldig marin forskningsvirksomhet i Bergen.

Tapte lokaliseringsstriden

Nansen mente at den norske havforskningen burde legges til Oslo, fordi han ville ha den i tilknytning til landets eneste universitet. Stortinget sa nei, og i 1900 la det Fiskeristyrelsen til Bergen. ”Styrelsen” hadde også ansvar for de vitenskapelige undersøkelsene. I dag er dette ansvaret fordelt på henholdsvis Fiskeridirektoratet, Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning og Havforskningsinstituttet.
Selv om Nansen ikke flyttet tilbake til Bergen, var han fortsatt en viktig del havforskningen. Han var en av initiativtakerne til Det internasjonale rådet for havforskning (ICES), og han var sjef for laboratoriet deres fra 1902.
Havforskningen blir ofte omtalt som en genuin norsk vitenskap. Selv om Nansen forlot denne ”skuta” for mer enn 100 år siden, har den seilt videre og hatt Nansens arbeid som en av drivkreftene. Samtidig har havforskningen utviklet seg i de vel hundre årene som har gått.

Fra leting til rådgivning

Fisken har i alle år vært en grunnforutsetning for bosetningen langs norskekysten, men den var lenge en ustabil inntektskilde. Norsk havforskning kom blant annet i gang fordi myndighetene ville vite hvorfor sildestammen tidvis ”forsvant” fra de vanlige feltene, for så å komme tilbake noen år seinere.
Det første norske havforskningstoktet ble gjennomført med marinefartøyet ”Vøringen” midt på 1870-tallet. Pionérforskerne Georg Ossian Sars og Bjørn Helland-Hansen skulle blant annet kartlegge fiskens vandringer. Mye har skjedd siden den gang og fram til dagens flåte med forskningsskip. De siste årene har våre fartøy utført tokt fra Antarktis i sør til nordsiden av Svalbard.
I dag vet vi at det er flere faktorer som er med på å avgjøre størrelsen på en fiskebestand. Blant annet er temperatur, gytesuksess, mattilgang på larvestadiet og seinere i livsløpet viktige faktorer. De samme er fiskepresset fra flåten, og det er ut fra denne helhetlige kunnskapen Havforskningsinstituttet i dag gir råd til fiskerimyndighetene – en rådgivning som brukes som grunnlag for kvotefastsettelser, som regel i samarbeid med andre kyststater eller internasjonale forvaltningsorganer.

Samarbeid med Russland

Fridtjof Nansen hadde et nært forhold til Russland, og han besøkte landet en rekke ganger. Det er ikke skryt når jeg hevder at ingen andre norske forskere har hatt tettere samarbeid med russiske kolleger enn nettopp de norske havforskerne. Til neste år er det 55 år siden norske og russiske havforskere begynte å samarbeide. Selv under den kalde krigen klarte vi og søsterinstituttet vårt i Murmansk, Pinro, å gjennomføre felles kartlegging av de store fiskebestandene i Barentshavet. Samarbeidet har utviklet seg positivt, og i dag er russiske forskere med på våre fartøy når de har behov for det, mens norske forskere blir invitert om bord i russiske forskningsfartøy med jevne mellomrom. Det årlige økosystemtoktet er det største fellestoktet til Havforskningen og Pinro. Da kartlegges ”alt” i både norsk og russisk sektor i Barentshavet, det være seg smådyr på havbunnen, fisk, sjøfugl, hval, søppel, forurensing, temperatur osv.

Lønnsom kunnskap

I dag er de fleste fiskebestandene i norske farvann i god forfatning. Det gir gode inntekter til kongeriket, og i fjor ble det eksportert villfanget fisk for vel 20 milliarder kroner. Dersom vi tar med oppdrett, ble det eksportert sjømat for nesten 55 milliarder i 2010.
Havforskningsinstituttet er en viktig kunnskapsleverandør til sjømatnæringen. Vi er også Norges største nordområdeinstitutt. Slik forvalter vi arven etter Nansen på en god måte, selv om vi fortsatt har hovedsetet vårt i Bergen og Tromsø-avdelingen er nest størst med sine 50 ansatte.