Hopp til hovedteksten
Utgardskilen_Hvaler-7182.jpg
Hvaler er en av fire lokaliteter hvor det er innført områdevern for å gjenoppbygge den norske hummerbestanden.
Utskriftsvennlig versjon

Bevaringsområder gir robuste økosystem

Marine bevaringsområder kan gjøre økosystemene mer robuste, slik at de bedre tåler naturlige svingninger i miljøforhold, stress fra fiskerier og annen menneskelig aktivitet. 

De siste tiårene har det vært en økende interesse for å bruke såkalte MPAs (Marine Protected Areas) og marine bevaringsområder for å bevare og forvalte habitater og arter. Det finnes minst 5800 slike områder på verdensbasis og til sammen dekker de litt over en prosent av det totale havarealet. Såkalte Marine Reserves, områder som er strengest regulert (nullfiskeområder), opptar imidlertid bare 0,1 prosent av havarealet.

Ingen i Norge

I Europa er det 74 nullfiskeområder, de aller fleste i Middelhavet.

– Foreløpig har vi ingen nullfiskeområder i Norge. Det nærmeste vi kommer er de fire bevaringsområdene for hummer i Aust-Agder, Vestfold og Østfold, forteller forsker Even Moland. Han arbeider ved Havforskningsinstituttets forskningsstasjonen i Flødevigen (ved Arendal) og har vært rådgiver til den populærvitenskaplige folderen ”The Science of Marine Reserves – European edition” (se link til høyre på siden). Folderen er bestilt og finansiert av Natural England, et uavhengig statlig organ underlagt det engelske jordbruks- og miljøverndepartementet (DEFRA).

Kontroversielt virkemiddel

Til tross for at de europeiske nullfiskeområdene er små – halvparten er under 1,8 kvadratkilometer – møtes de ofte med motbør. I Europa er det likevel økende aksept både blant fiskere og forvaltere for at det noen ganger er nødvendig å totalforby fangst i områder der fiskebestander og/eller sårbare habitater er i faresonen. Even Moland kaller det å spille på lag med naturen.

– Forskningen så langt tyder på at denne typen bevaringstiltak bygger økt motstandskraft inn i økosystemer. En komplett næringskjede i naturlig tilstand er bedre rustet til å stå i mot summen av stress som vi mennesker og naturen selv utsetter den for.  

Gode forutsetninger

Internasjonalt har Norge forpliktet seg til å beskytte minst 10 prosent av kyst- og havområdene og spesielle habitat innen 2020, i henhold til Konvensjonen om biologisk mangfold. I følge Moland har Norge gode forutsetninger for å klare målsettingen: Lang kyststripe, en liten befolkning og et velfungerende demokrati. Det er alt gjort et stort arbeid med å kartlegge naturtypene langs norskekysten og i Tvedestrand foreligger det et forslag om soneinndeling av vel 15 prosent av sjøarealet i kommunen. Havforskningsinstituttet har vært rådgivende organ i det tverrsektorielle arbeidet.

Langsiktighet og overvåkning

Moland understreker at marine bevaringsområder ikke er et evig saliggjørende forvaltningstiltak.

– Bevaringsområder kan være effektive verktøy, men de kurerer ikke alle problem. Forurensning, klimaforandringer og utbredt overfiske krever andre strategier. Vekselbruk, som nå settes inn i forvaltningen av tobis i Nordsjøen, kan også være hensiktsmessig. Uansett er det helt nødvendig å definere klare forvaltningsmål og deretter utføre langsiktig overvåkning av de aktuelle forvaltningsmålene. Dermed kan bevaringstiltakene evalueres og justeres kontinuerlig. Dette forvaltningsprinsippet kalles adaptiv forvaltning. I et adaptivt forvaltningsregime har forskningen en sentral rolle, avslutter Moland.     


 

Les folderen her:

Kontaktpersoner

Even Moland
930 50 815