Av Erik Olsen
Dyreplankton (Calanus finmarchicus og C. helgolandicus) er plassert i plastposer med vann som henges ned i vannet i ulik avstand fra seismikkanonene. Luftkanonene, som henger i den røde blåsen i bildet øverst, opereres fra MS "Alpha".
Luftkanonklynge – to luftkanoner som fyrer av synkront. Samme størrelse og type utstyr som brukes kommersielt til leting etter olje og gass.
Foto: Erik OlsenDe nærmeste posene er plassert bare 1,5 meter fra kanonene, mens den lengste avstanden som blir undersøkt er 25 meter. I dette forsøket studerer vi hvordan Calanus påvirkes av seismisk støy. Blir de skadet eller dør ved samme avstand som fiskelarver, eller er de mer robuste og tåler større påvirkning?
Ørjan Karlsen og Christiane Eichner tar prøver av calanus rett etter eksponering (skyting) til bruk for genetiske og anatomiske undersøkelser.
Foto: Erik OlsenEtter et skudd fra kanonen tas posene opp og calanusen fordeles til ulike formål. Noen blir fiksert med en gang, det er de som skal til genetiske (mikromatrise) og anatomiske/fysiologiske analyser.
Deler av calanusen blir plassert i kar for å studere overlevelse etter skyting.
Foto: Erik OlsenDe resterende levende calanus frakter vi inn til stasjonen der en del blir plassert i kar for å studere overlevelse, mens de andre tas med til adferdslaboratoriet for å studere om adferden deres har endret seg etter å ha blitt eksponert for seismikk.
På adferdslabben undersøker David Fields, Howard Browman m.fl. om calanusen har endret adferd etter å blitt utsatt for seismikk.
Foto: Erik Olsen
