Hopp til hovedteksten
Lakselus
Utskriftsvennlig versjon

Storsatsing på lakselus-forskning

De neste fire årene skal det brukes mellom 40 og 50 millioner kroner på lakselusforskning. Et tverrfaglig, firetrinns samarbeidsprosjekt vil skaffe ny, viktig kunnskap om spredning, genetikk, resistens og vaksine.
 

I den første arbeidspakken skal en se på forekomster av lakselus og lusas evne til å spre seg i sjøen. Det vil bli arbeidet med en modell som kan forutsi hvordan luseplagen kommer til å bli den nærmeste tiden. Modellen vil også gjøre det mulig å simulere problemene villaksen vil få med lakselus ved forskjellig lokalisering av oppdrettsanlegg. Det gjør modellen til et viktig redskap når de nasjonale laksefjordene skal evaluerest og ved framtidig tildeling av lokaliteter for lakseoppdrett. Leder for arbeidspakken er Peder A. Jansen fra Veterinærinstituttet.

En lakselus; er det en lakselus? Seniorforsker Kevin Glover ved Havforskningsinstituttet har ansvar for den andre arbeidspakken. Han skal utvikle genetiske markører slik at en kan bestemme slektskapet mellom lakselus fra forskjellige områder i Nord-Atlanteren, altså finne ut om ei lakselus fra Shetland er i slekt med lakselusa en finner på nordlandskysten. Markørene vil bli brukt til å kontrollere modellen for lusespredning, men kan også brukes til å se i hvilken grad lus er motstandsdyktig mot lusemiddel som spres langs kysten.

Norges Veterinærhøgskole ved Tor Einar Horsberg har ansvar for arbeidspakken som skal utvikle raske og effektive analysemetoder for lusas motstandsdyktighet mot lusemiddel. Målet er å lage testmetoder som kan brukes på merdkanten og gi umiddelbare svar. Tor Einar Horsberg skal også forsøke å forstå hvorfor lusa blir motstandsdyktig mot lusemiddel, og hvordan vi i framtida kan sørge for at disse prosessene går så langsomt som mulig.

Så lenge vi har laks i merder i Norge, vil vi trenge middel eller vaksiner som tar knekken på den lusa laksen får på seg. Det er derfor et håp at vi relativt raskt greier å få utviklet en vaksine mot lakselus. Det er komplisert fordi lusa i tusener av år har tilpasset seg laksen og ”vet” hvordan den skal unngå laksens forsvarsmekanismer. Frank Nilsen ved Universitetet i Bergen har imidlertid tro på at tarmen til lusa er det rette angrepspunktet. Han leder arbeidet med den fjerde arbeidspakken. 

Hele prosjektet har bruk for grunnleggende forståelse av lusas biologi. Havforskningsinstituttet sammen med Universitetet i Bergen har derfor begynt arbeidet med å sekvensere alle lusas gener. Arbeidet er godt i gang, og en stor del vil bli sluttført i løpet av året. Rasmus Skern er ansvarlig for biologidelen. Marine Harvest og FHF bidrar hver med 750 000 kroner til dette arbeidet.

Fakta om lakselus

Latinsk navn: Lepeophtheirus salmonis salmonis (Atlanterhavet), L. salmonis oncorhynchi (Stillehavet)
Utbredelse: Finnes naturlig i norske farvann. Omfanget har økt betraktelig i takt med veksten i oppdrettsnæringen.
Biologi: Lakselusen er en parasitt med åtte livsstadier fordelt på tre frittlevende, to fastsittende og tre mobile stadier. Slår seg ned på laksen i det tredje.
Størrelse: voksen hunn: 12 mm (ca. 29 mm inkludert eggstrenger), voksen hann: 6 mm.
Føde: Skinn og blod fra laksefisk. Lusene spiser først når de sitter på en vertsfisk (fastsittende og mobile stadier).
Formering: Hele året, men formerer seg hurtigere når temperaturen øker utover våren.
Spredning: Frittlevende stadier sprer seg via fjord- og kyststrømmer.
Bekjempelse: Biologiske midler (leppefisk) eller kjemikalier (legemiddel).

Lakselus

Kontaktpersoner

Ole Torrissen
908 39 556