Hopp til hovedteksten
ullhandskrabbe.jpg
Ullhåndskrabben er lett gjenkjennelig på de kraftige, tette hårene på hovedklørne. Det er en typisk gravende krabbe som ofte dukker frem dekket av store gjørmeklatter.
Utskriftsvennlig versjon

Uvelkommen gjest krabber vestover?

Siden den først ble funnet i Tyskland i 1912 har den kinesiske ullhåndskrabben  spredd seg til stadig nye områder i Europa. De siste tretti årene er det gjort fem-seks enkeltfunn i Østfold, og nå er det for første gang meldt som et mulig funn i Mandalselva.

Av Marie Hauge

De nærmeste kjente bestandene er i Sør-Sverige og Danmark. Hittil har det ikke sett ut til at ullhåndskrabben har klart å spre seg fra disse forekomstene og etablere seg som bestand i Norge, forteller forsker Markus Lindholm ved NIVA (Norsk institutt for vannforskning). Han understreker at de ubekreftede meldingene fra Mandalselva bør følges opp og endelig bekreftes før videre tiltak kan vurderes. 

Rapporter om funn

- Vi ønsker ikke fremmede arter inn i vår fauna. Det er vanskelig å forutse hvordan ullhåndskrabben vil påvirke de lokale økosystemene, og bedre å være føre var, sier Anders Jelmert. Han er forsker ved Havforskningsinstituttet. Instituttet samarbeider med NIVA om ullhåndskrabben da det er en katadrom art (lever i ferskvann, men gyter i saltvann). Larvene og de unge individene lever en periode i brakkvann og sjø før de returnerer til ferskvann.

Hvis det viser seg å være ullhåndskrabbe som er sett, håper Jelmert lokale myndigheter følger opp funnene som er gjort i Vest-Agder. Han ber også publikum melde fra om de kommer over ullhåndskrabbe. 

Glupsk graver

Ullhåndskrabben kom mest sannsynlig til Europa i ballastvann fra Østen, forteller forsker Gro van der Meeren fra Havforskningsinstituttet.

Ullhåndskrabben er avhengig av å leve i forholdsvis langsomflytende elver som har estuarier - elvemunninger med brakkvann - og riktige tidevannsforhold. Slike forhold er ikke vanlige i Norge, og kan være noe av forklaringen på at den ikke spredt seg her før. Den lever det meste av sitt voksne liv i ferskvann, er bortimot altetende og kan opptre i store kolonier som graver ganger inn i elvebreddene og bidrar til at disse oftere raser ut.

Gunstige klimaforhold og få konkurrerende arter resulterte i masseforekomster i Tyskland på 1950-tallet. Tettheten endrer seg i ti-årssykluser, og når den har vært på det høyeste, har de altetende ferskvannskrabbene i enkelte områder ført til reduserte fiskebestander og elvebredder underminerte av krabbehuler.

Kontaktperson på NIVA

Markus Lindholm