Hopp til hovedteksten
Oppdrettsanlegg
Utskriftsvennlig versjon

Anbefaler store forvaltningssoner

I et felles råd anbefaler Havforskningsinstituttet og Veterinærinstituttet at det bør innføres forvaltningssoner for oppdrettsnæringen for å hindre spredning av lakselus. Hardangerfjorden er brukt som eksempel på en sone, men størrelsen på sonene kan variere. Mellom soner som har ulik produksjonssyklus, bør det vurderes å innføre brakkleggingssoner på minst 40 km.

Av Beate Hoddevik Sunnset

Instituttene anbefaler også å ta i bruk systemer for oppsamling av lus og egg etter behandling som ikke tar livet av lusene. Ved slakterier og brønnbåttransport bør det derfor vurderes om det skal innføres filtrering av vann for å hindre spredning av lakselus.

Anbefalingene kommer etter at Mattilsynet har bedt de to instituttene om å utarbeide råd i forbindelse med brakklegging og felles avlusing, samt oppsamling og destruksjon av lus og egg etter behandling som ikke tar livet av lusen eller eggene.

Lakselus i klynger_ Lars Hamre.jpg

Lakselus i klynger (Foto: Lars Hamre)

Troverdige lusetall fra oppdretterne

Begge instituttene mener at dataene om antall lakselus som oppdretterne samler inn er troverdige. Samtidig er det sannsynligvis varierende kvalitet på innmeldte data, for eksempel kan det være en systematisk skjevhet ved at lusetallene er for lave på stor fisk der tellingen er mer krevende. Havforskningsinstituttet og Veterinærinstituttet mener at det hadde vært til næringens beste, både av hensyn til kvaliteten på dataene og troverdighet av dataene for omverden, at ansvaret for telling og rapportering av lakselus ble gjort av andre, for eksempel fiskehelsetjenesten.

Videre arbeid

Havforskningsinstituttet er i ferd med å etablere et modellapparat for å simulere strøm, temperatur og saltholdighet for hele norskekysten. Resultater fra dette modellapparatet vil blant annet gi bedre forståelse av størrelsen på soner. Dette arbeidet vil starte relativt raskt, og forhåpentligvis gi resultater et stykke ut i 2010.

For å finne ut mer om effekten av brakklegging, planlegger Havforskningsinstituttet utsett av smoltmerder. De skal plasseres i områder hvor det er gjennomført brakklegging slik at en kan dokumentere effekten av selve brakkleggingen, og for å kartlegge størrelse på ”bakgrunnsstøyen”, det vil si hvor mange lus man kan anta vill- og rømt fisk i området produserer.

Det skal også jobbes mer med å finne den faktiske overlevelsen hos frittlevende lakselus under ulike forhold. Det vil gi oss bedre grunnlag for å svare på flere av spørsmålene om lakselus, og adressere hva en kan legge i ”akseptabel risiko for spredning av lakseluslarver”.

Veterinærinstituttet vil jobbe frem bedre modeller for produksjon av lakselus i oppdrettsbestander av laksefisk, samt å analysere effekter av miljøvariabler som temperatur, salinitet og fisketetthet på luseproduksjonen. Målet er å utvikle presise modeller for luseproduksjon i sann tid der Havforskningsinstituttets havstrømsmodeller brukes til å spre de planktoniske stadiene av lakselus, samt gi nødvendig informasjon om lokale temperaturforhold i vannmassene. Slike modeller vil for eksempel kunne brukes til simulering av effekter av ulike bekjempelsesstrategier.

Fakta om lakselus

Latinsk navn: Lepeophtheirus salmonis salmonis (Atlanterhavet), L. salmonis oncorhynchi (Stillehavet)
Utbredelse: Finnes naturlig i norske farvann. Omfanget har økt betraktelig i takt med veksten i oppdrettsnæringen.
Biologi: Lakselusen er en parasitt med åtte livsstadier fordelt på tre frittlevende, to fastsittende og tre mobile stadier. Slår seg ned på laksen i det tredje.
Størrelse: voksen hunn: 12 mm (ca. 29 mm inkludert eggstrenger), voksen hann: 6 mm.
Føde: Skinn og blod fra laksefisk. Lusene spiser først når de sitter på en vertsfisk (fastsittende og mobile stadier).
Formering: Hele året, men formerer seg hurtigere når temperaturen øker utover våren.
Spredning: Frittlevende stadier sprer seg via fjord- og kyststrømmer.
Bekjempelse: Biologiske midler (leppefisk) eller kjemikalier (legemiddel).

Lakselus

Bæreevne

Bæreevnen for en oppdrettslokalitet eller et område defineres som den mengden oppdrettsorganismer vi maksimalt kan produsere uten at miljøvirkningene overskrider omforente tålegrenser. Disse grensene for tillatte påvirkninger skal være målbare og de kan ikke overskrides dersom oppdrettsnæringen skal være bærekraftig.

Bæreevne

Kontaktpersoner

Beate Hoddevik
908 21 630