Hopp til hovedteksten
kveite_350.jpg
Utskriftsvennlig versjon

Merking av kveite

Når kommer kveita inn i fjordene, hvor lenge oppholder den seg der før den vandrer ut igjen, vandrer den ut av fjorden i det hele tatt eller er den bare utilgjengelig for fiskeredskaper, vandrer fisken til samme fjord for å gyte hvert år, gyter kveite i samme fjord som der den selv vokste opp, tilhører alle kveitene i en fjord samme populasjon?

Spørsmålene er mange, og forhåpentligvis kan merking av enkeltindivider hjelpe oss med å få svar på noe av det vi lurer på. Havforskningsinstituttet har satt i gang et lite prosjekt der vi merker all kveite som vi får på våre rutinetokt langs kysten. I tillegg hjelper både yrkes- og fritidsfiskere til med å merke og sette ut igjen kveite. I fjor tilbød en fiskeguide som arrangerer turer for turister som driver med ”catch- and release”, å hjelpe til med å merke kveite. Alle disse gode hjelperne er veldig engasjerte i hvordan tilstanden til kveitebestanden er, og arbeidet utføres av ren idealisme. Så her er det snakk om god gammeldags dugnadsånd, de gjør en kjempejobb!

Finnerlønn

Den største kveita som har blitt merket og satt ut igjen var på over 100 kilo. Havforskningsinstituttet bidrar med merkeutstyr, holder oversikt over alle gjenfangede kveiter og betaler ut finnerlønn (i form av et skrapelodd) til alle fiskere som melder fra om at de har funnet en merket kveite. Alle som merker fisk får opplæring, og de som fanger merket kveite får spørsmål om den er frisk og fin. Det er viktig at kroken ikke sitter for langt ned i svelget, og at kveita ikke blør eller har andre skader.

Svømmer ”hjem”

I 2007 ble det merket 350 kveiter, hvorav 130 ble merket av fiskeguiden og hans turister. Til nå (mai 2008) er 17 av kveitene som ble satt ut i fjor gjenfanget. Resultater fra merkeforsøkene, som startet i 2004, viser at spesielt ung kveite er veldig stasjonær. I ett tilfelle ble en kveite merket og fraktet over fjorden, før den ble sluppet ut igjen. To måneder etterpå ble den gjenfanget på samme lokalitet som den ble fanget første gang. Den hadde altså ikke likt seg der den ble sluppet ut, tilbakelagt en distanse på 35 km, der den krysset en dyprenne, bare for å komme seg ”hjem” igjen. Det betyr igjen at kveiten er avhengig av/foretrekker helt spesielle bunnforhold. Også stor kveite har blitt gjenfanget i nærheten av utsettingsområdet, på spesielle lokaliteter. For høyt fiskepress på disse lokalitetene vil kunne medføre nedfisking i løpet av relativt kort tid. Det finnes det mange eksempler på, spesielt i tilknytning til gyteperioden.

kveite_utsetting_350.jpg

Gjenutsetting av merket kveite.

Bestandsstørrelsen

Bestandstørrelsen av kveite er lav i hele Nord-Atlanteren. Fiskeriene er ikke kvoteregulert, og fangst av kveite forekommer stort sett som bifangst i direktefiske etter andre arter. Mens man tidligere brukte kveitegarn i fiske etter kveite, har flere og flere fiskere tatt i bruk breiflabbgarn. Det hevdes at disse garnene er tilpasset fisk av mindre størrelse og at de store kveitene derfor vil bli skadet og drept, men at de ikke vil følge med garnet opp til overflaten. Siden kveita er svært følsom for beskatning (pga. sen vekst, høy alder ved kjønnsmodning og ansamling i gytegroper), ble bestanden sterkt redusert på 30-tallet.

Fredningstiltak i gytesesongen

Foruten minstemål og maskeviddebegrensninger, er fiske av kveite med garn, trål og snurrevad forbudt i tidsrommet 20. desember til 31. mars. Strenge fredningstiltak under gytesesongen og påbud om bruk av rist i rekefisket inne på fjordene, har ført til at bestanden i nord ser ut til å ha tatt seg opp de siste årene. De lave fangstene av kveite sør for 62oN de siste årene gjør at man nå bør være observante på at kveitebestanden i Sør-Norge kan være på vei til å bli faretruende lav. Effektive tiltak for å sikre at bestanden kommer opp på et bærekraftig nivå igjen, krever detaljert kunnskap om artens/populasjonenes utbredelse, vandringsmønster, gyteatferd og lignende. Vi har liten kunnskap om kveita sin atferd og vandringsmønster. Særlig har gyteatferd og larvedrift vært et mysterium. Til tross for utallige planktontrekk har egg og larver av kveite bare blitt observert én eneste gang (i Skagerrak i februar 1992).

For å finne ut hvorvidt kveita holder seg i samme område hele året, eller om den legger ut på lange vandringer i havet eller langs kysten, blir det samlet inn genetisk materiale av alle kveitene som blir merket.

 

Les mer

(Kyst og havbruk 2008, pdf)