Hopp til hovedteksten
080903 002.jpg
Utskriftsvennlig versjon

Anbefaler restriksjoner på flytting av oppdrettstorsk

På grunn av mulige genetiske effekter på ville bestander og fare for sykdom og smittespredning anbefaler Havforskningsinstituttet restriksjoner på flytting av oppdrettstorsk. Spesielt gjelder dette for transport mellom regionene Vestlandet, Møre/Trondheimsfjorden, Helgeland, og Troms/Finnmark. Restriksjoner bør også innføres for å unngå spredning av sykdommen Francisellose til områder nord for Stad.

Kommersielt oppdrett av torsk er i en rivende utvikling, og dette setter nye krav til både forskning og forvaltning. Noen av utfordringene er knyttet til mulige miljøeffekter, herunder både risiko for negative genetiske interaksjoner og sykdomsspredning til ville bestander. Det er betydelig behov for ny kunnskap om slike miljøeffekter. Tiltak for å begrense risiko må være dynamiske og vil måtte endres i takt med utviklingen og ny kunnskap.

Havforskningsinstituttet har ut fra dagens kunnskapsstatus fremmet følgende forvaltningsråd overfor Fiskeri- og Kystdepartementet i forhold til flytting av oppdrettet torsk:

Restriksjoner på grunn av:
Mulige genetiske interaksjoner
For å redusere mulige negative genetiske effekter på ville torskebestander, anbefales det restriksjoner på transport av oppdrettstorsk mellom de aktuelle regionene Vestlandet, Møre/Trondheimsfjorden, Helgeland, og Troms/Finnmark


I tillegg anbefales det at området Vestfjorden-Lofoten-Vesterålen etableres som en sone fri for torskeoppdrett. Dette er begrunnet ut fra viktigheten av disse gyteområdene med stor genetisk diversitet (både Nordøst-arktisk torsk og kysttorsk-bestander)


I områder hvor det er dokumentert spesielle bestander (genetisk og biologisk) og hvor bestandene er små/sårbare, bør det vurderes å ikke etablere torskeoppdrett. Dette fordi stort innslag av oppdrettstorsk i større grad vil skade en liten lokal torskebestand enn en stor bestand.


Pålegg om bruk av stedegen torskestamme i oppdrett må vurderes i områder med genetisk sett spesielle og sårbare ville stammer som f. eks torsk i terskelfjorder. Bruk av stedegen stamme anbefales også i tilfeller med spesielle, men mindre sårbare stammer. Ved konsesjonsvurderingen bør det legges vekt på opplysninger om tilstanden til den lokale bestanden og dens sårbarhet.

Fare for sykdom og smittespredning
Flytting av oppdrettet torsk fra sjøvannslokaliteter i Sør-Norge til lokaliteter i Nord-Norge bør inntil videre ikke tillates. Begrenset oppløsning i datagrunnlaget gjør at plassering av nord – sør grensen til en viss grad kan diskuteres (se faglig utdypning)


Flytting av settefisk direkte fra landbaserte klekkerier i Sør-Norge til lokaliteter i Nord-Norge bør likevel kunne tillates under forutsetning av at populasjonene er testet negativt for Francisella piscicida ved hjelp av sensitive PCR-baserte metoder. Smittepresset i landbaserte anlegg anses som lavere enn i sjøbaserte anlegg, og muligheten for realistisk kontroll er høyere. Dersom det åpnes for slik transport vil det stille krav til aktsomhet ved for eksempel brønnbåttransport gjennom områder med mulig utbredelse av Francisella piscicida.

Genetiske interaksjoner
De første genetiske undersøkelsene på torsk i norske farvann startet på 1960-tallet og var basert på blodproteiner og immunologiske metoder, og resultatene viste klare forskjeller mellom nordøst-arktisk torsk og kysttorsk. Havforskningsinstituttet startet i 2002 en omfattende genetisk kartlegging av torsk langs hele kysten, og denne ble basert på både eldre (hemoglobin, allozymer) og mer moderne DNA (PAN, mikrosatelitter, SNPs) metoder. Resultatene bekrefter tidligere resultat, men i tillegg påvises det betydelig genetisk differensiering mellom kysttorsk fra ulike regioner fra Finnmark i nord til Østfold i syd.

Sammenlignende studier av avkom fra ulike kysttorskstammer viser også forskjeller med hensyn til biologiske forhold som gytetidspunkt, overleving under like forhold og vekstevne, noe som indikerer spesielle tilpasninger i livshistorie karakterer. Det er etablert en genetisk merket oppdrettstorsk, og denne er brukt i forsøk med ”gyting i merd”. Så langt påviser disse forsøkene både vellykket gyting og overleving av avkom fram til både larve og yngelstadiet. Det er også påvist en betydelig spredning av larvene fra gytemerden og ut i de naturlige omgivelsene.

Det er satt i gang undersøkelser med sikte på å estimere rekruttering til gytebestand og eventuelt detektere innkrysning i den lokale torskestammen. I samarbeid med næringen er det igangsatt fullskala forsøk med genetisk merket yngel. På bakgrunn av dagens kunnskap er ulike forvaltningstiltak vurdert med sikte på å minimalisere negative effekter på villtorsk.

En steril oppdrettstorsk vil hindre mulighet for interaksjon mot den ville torsken. En bør vurdere å utrede muligheten for å bruke steril fisk.

Sykdom og fare for spredning av francisellose
Havforskningsinstituttet og Universitetet i Bergen har sammen gjennomført en relativt omfattende undersøkelse av forekomst av bakterien Francisella piscicida, som forårsaker sykdommen francisellose i oppdrettet torsk, og i villtorsk langs norskekysten. Hovedresultatet er at bakterien er påvist i vill og oppdrettet torsk nord til Sogn og Fjordane fylke, men utelukkende i oppdrettet torsk i Nordland. Resultatene indikerer at bakterien er relativt vanlig forekommende i vill torsk i Sør-Norge, men at forekomst i Nord-Norge skyldes transport av oppdrettet torsk fra Sør-Norge til nordlige lokaliteter.

Det er fra tidligere kjent at francisellose smitter fra fisk til fiski sjøen, særlig ved høye temperaturer. Det er også grunn til å tro at det naturlige smittereservoaret er vill torsk i Nordsjøen/Kattegat og langs kysten av Sør-Norge. Dette indikerer at flytting av torsk fra sørlige til nordlige lokaliteter kan medføre fare for å introdusere sykdommen francisellose på ville bestander i Nord-Norge. Data fra Trøndelagsfylkene mangler. Francisellose er funnet i Møre og Romsdal og i Nordland på oppdrettet fisk. Grensedragning kan skje for eksempel ved Stad, eller ved grensen Nord-Trøndelag-Nordland, eventuelt begge steder, slik at fisk ikke kan flyttes mellom sjøvannslokaliteter på tvers av disse grensene.

Det anses som sannsynlig at smittepress i sjøvannslokaliteter er relativt høyt. Påvekstanlegg som mottar fisk fra flere ulike klekkerier, og som sender fisk til flere ulike sjøanlegg bør anses som høyrisikosoner for overføring av Francisella piscicida. Slik praksis bør unngås.

Utbredelse og status av francisella på torsk i NorgeKyst og havbruk 2007

Miljøeffekter av torskeoppdrett
Havforskningstema nr. 3 2007

Les mer

Kontaktpersoner