Hopp til hovedteksten
Gundersen_350.jpg
Utskriftsvennlig versjon

Kaare R. Gundersen

Minneord:
Tidligere havforsker Kaare R. Gundersen gikk bort 19. februar, i en alder av 93 år. Han var da en av de eldste blant den forskergruppen som fra 1940-årene skapte vekst i Havforskningsinstituttets virkeområde og var med på å utvikle den sterke posisjonen instituttet har i dag. Gundersen var alltid fokusert på å utvikle enkle, praktiske og rimelige løsninger på de mange utfordringene det er å studere livet i havet, og han var en høyt respektert kollega blant havforskere i Norge og i verden utenfor.

 

Kaare R. Gundersen var født i Vadsø. Der vokste han opp i nær kontakt med naturen, både på sjø og land. Han måtte reise ut for videregående skole, og gymnaset ble gjennomført i Oslo, der han også tok sin universitetsutdannelse i realfag. Under krigen, mens han var i gang med hovedfag, ble han som så mange andre studenter, opptatt av motstandskamp. Da Universitetet ble stengt i 1943, dro han til Sverige. Der sluttet han seg til de norske polititroppene og gjennomgikk en befalsutdannelse. I 1945 dimitterte han og gjenopptok studiene. I 1946 ble han uteksaminert som cand. real. i zoologi med fysiologi. Etter en tid som lektor på realskolen i Lindås, ble han for 60 år siden, i 1948, ”kallet” til Havforskningsinstituttet. Der hadde han sitt virke til han gikk av med pensjon i 1985. Han fortsatte likevel å være tilgjengelig for gamle og nye kolleger som søkte ham hjemme.

På Havforskningsinstituttet begynte han sin virksomhet med pågående undersøkelser av dyreplankton, spesielt i Hardangerfjorden. Han likte imidlertid å jobbe selvstendig, og tok raskt på seg ansvaret for ny forskning knyttet til biologiske forhold som hadde innvirkning på brislingfisket i norske fjorder, bl.a. rekruttering og vandringer. Gundersens tilnærming var å benytte merkemetoder, og det å finne egnete metoder ble for ham en viktig forskningsoppgave i seg selv. ”Gundersens brislingmerker” ble etter hvert anvendt ikke bare av Havforskningsinstituttet, men en rekke land i tillegg.

Etter hvert ble det krabbe og hummer som kom i fokus. For å studere vandringer og beskatning videreutviklet han merke og metode så merkene som ble satt på krabbe og hummer ikke falt av når dyrene skiftet skall. Han var en foregangsmann innen dette forskningsområdet, og merkeforsøkene med hummer og særlig krabbe var banebrytende i Norge og Europa. Det finnes nok fremdeles lokale fiskere som husker merkeforsøkene i Byfjorden på 1960- og 70-tallet, der han satte ut tusenvis av krabber med små merker hengende bak på ryggen. Krabbefisket fortsatte han med så lenge han klarte å hale opp teiner. Med sin ekspertise på dette området, ble etter hvert fangstene hans i overkant for helsa, og vi tror nok det var sårt for ham den dagen teinene måtte på land.
Kaare Gundersen hadde også ansvar for en større utredning om beskatningen av hummer med forslag til regulerende tiltak for å opprettholde en livskraftig bestand. Ett av forslagene, som den gangen ikke ble realisert, var å utstyre hummerteiner med fluktåpninger for undermåls hummer. Det har siden blitt innført for krabbeteiner i den senere tid, og er først nå anbefalt av fiskeriforvaltningen i den foreslåtte forskriften for fangstreguleringene for hummer som skal tre i kraft høsten 2008.

I tillegg gjorde Gundersen også en innsats for å se på ålens vandringer i kystområdene. Dette var basert på en serie forsøk med merkinger. Mest interessant var kanskje bruken av små merker av stål innsatt i ålens bukhule, merker som senere kunne gjenfinnes ved å la ål passere en magnetspole. Havforskningsinstituttets sentrale ansvarsområde er å gi råd om tiltak som kan regulere fiskeriene slik at det blir balanse mellom naturens produksjon og fiskerienes beskatning. Anvendt forskning som i stor grad var rettet mot fiskeriforvaltning var kjernen i Gundersens virke. Merkemetodene hans ga oss da også viktige bestandsparametre, så som vandringer, vekst og fiskedødelighet.

Kaare Gundersen var på alle måter en romslig kollega. Han var lett tilgjengelig og delte gjerne sin kunnskap og erfaring, både på Havforskningsinstituttet, i internasjonale forskerfora, og til studenter. Særlig i møter og arbeidsgrupper organisert av Det internasjonale råd for havforskning (ICES) var han aktiv. Han var også god å ha når fagkollegiet fant å måtte opptre samlet i diskusjoner om lønns- og arbeidsvilkår, og var således en av Havforskerlagets stiftere tidlig i 1950-årene.

Som kolleger og venner ved Havforskningsinstituttet vil vi minnes Kaare R. Gundersen som en aktiv, interessert og dyktig forsker og et varmt, omtenksomt menneske. Våre tanker går til hans kjære Karen, sønnen Hans Magnus og familien.

Erling Bakken og Gro I. van der Meeren