Hopp til hovedteksten
syk_fisk_300.jpg
Utskriftsvennlig versjon

Frisk villfisk og syk oppdrettsfisk - en dobbel myte?

Villfisk er ikke spesielt frisk og oppdrettsfisk er ikke spesielt syk. Sykdom er en del av naturen, og sykdomsfrihet kan gjerne betraktes som noe unaturlig, går det fram av en artikkel i siste nummer av tidsskriftet Diseases of Aquatic Organisms. Forfatter av artikkelen er Øivind Bergh, leder for Havforskningsinstituttets faggruppe Helse.

Parasittiske organismer, inklusiv bakterier og virus lever i en ustabil likevekt med sine verter, for eksempel fisk. Dette forholdet er så dynamisk og ustabilt at ord som ”likevekt” fort kan bli villedende. Det finnes ikke noen ”ideell” tilstand av ”naturens balanse” mellom parasitter og deres verter. Vi bør heller betrakte det hele som en prosess av kontinuerlig evolusjon. I en slik prosess er det en del av naturen at individer blir syke og dør av det. Syke fisk i havet dør vanligvis fort, og blir i liten grad lagt merke til.  I oppdrett blir derimot konsekvensene av smittsom sykdom veldig fort synlige, noe som har ført til at fiskesykdommer vanligvis blir assosiert med oppdrett og ikke villfisk.

Fra dyrevernorganisasjoner blir sykdomsfrihet hevdet som et ideal. Det finnes imidlertid ingen dyrearter i fangenskap - hverken på land eller i sjø - som er fri for sykdom, og idealet om en sykdomsfri akvakultur er en ren utopi. I stedet bør oppdretterne ha villfiskens helse som målestokk - det er i det minste dyr som hører hjemme i den virkelige verden. Samtidig er det helt nødvendig å drive oppdrettsvirksomheten på måter som ikke øker den globale utbredelsen og betydningen av fiskesykdommer. Økt fokus på forebyggende behandling mot sykdom, og optimalisering av driftsrutiner vil være helt nødvendig hvis den globale veksten i akvakultur skal kunne fortsette.

Mange har nullbruk av legemidler som ideal. Dette kolliderer med hensynet til fiskens velferd, og med prinsipper som er vanlige i europeisk lovgivning. I norsk lov heter det at dyr skal ikke lide i utrengsmål. Det betyr at dyr i fangenskap har krav på behandling eller avliving ved alvorlige lidelser. Forbruket av legemidler i norsk akvakultur er svært lavt, og utgjør neppe noe vesentlig miljøproblem - med et mulig unntak for enkelte midler mot lakselus. Nullforbruk kan ikke være en opsjon med mindre vi reduserer på kravene til fiskens velferd, mener Bergh.

Fakta om lakselus

Latinsk navn: Lepeophtheirus salmonis salmonis (Atlanterhavet), L. salmonis oncorhynchi (Stillehavet)
Utbredelse: Finnes naturlig i norske farvann. Omfanget har økt betraktelig i takt med veksten i oppdrettsnæringen.
Biologi: Lakselusen er en parasitt med åtte livsstadier fordelt på tre frittlevende, to fastsittende og tre mobile stadier. Slår seg ned på laksen i det tredje.
Størrelse: voksen hunn: 12 mm (ca. 29 mm inkludert eggstrenger), voksen hann: 6 mm.
Føde: Skinn og blod fra laksefisk. Lusene spiser først når de sitter på en vertsfisk (fastsittende og mobile stadier).
Formering: Hele året, men formerer seg hurtigere når temperaturen øker utover våren.
Spredning: Frittlevende stadier sprer seg via fjord- og kyststrømmer.
Bekjempelse: Biologiske midler (leppefisk) eller kjemikalier (legemiddel).

Lakselus

Kontaktpersoner

Øivind Bergh
480 36 706