Av forsker Hans Julius Skaug
En fordel med DNA-merker er at de ikke kan mistes, slik man kan med fysiske merker. Prisen på DNA-analyser er på rask vei nedover, men er per i dag en begrensende faktor dersom man ønsker å gjøre storskala DNA-merking. Gjenfangster av DNA-merker kan enten komme gjennom nye biopsiprøver, eller gjennom prøvetaking fra kommersielle fangster, slik det gjøres i den norske vågehvalfangsten. Det norske DNA-registeret for vågehval inneholder DNA-profiler for alle vågehval fanget siden 1997.
Fant slektskap blant vågehval
DNA-profiler gir i tillegg informasjon om slektskap mellom individer, slik vi kjenner det fra farsskapssaker. I klassiske merke-gjenfangstforsøk må man først merke individene, for så å senere gjenfange dem. Dersom man ikke har mulighet til å gjennomføre en merking, kan man fremdeles studere slektskap mellom individer i fangsten. I dette prosjektet har man brukt DNA-registeret for vågehval til å sette opp hypoteser om mulig slektskap for ca. 200 par av individer. Disse hypotesene er så blitt testet ved å utvide DNA-profilene til de involverte individene. Resultatet er en liste av individer som med stor sannsynlighet er nært beslektet.
Ved å sammenlikne fangstposisjoner for slektninger kan en lære noe om vandringsmønstre og bestandsstruktur hos vågehval. Et mer eksklusivt funn er identifisering av en mor med tre avkom i fangstene. Ved sammenlikning av DNA-profiler kan det fastslås at de tre barna har forskjellige fedre. Denne type informasjon er vanskelig å fremskaffe på annen måte.
Slektskap kan brukes til å vurdere bestandene
Videre er det mulig å modifisere den matematiske formelen for merke-gjenfangstestimatet, slik at man istedenfor å putte inn antall gjenfangete individer, setter inn antall nært beslektede individer i formelen. Litt forenklet kan man si at i en liten populasjon vil man forvente at et tilfeldig utvalg individer vil inneholde mange nært beslektede individer, mens i en stor populasjon forventer man å se liten grad av slektskap.
Ved å snu på flisen kan man forsøke å estimere populasjonsstørrelsen ut fra graden av observert slektskap. Dette er en helt ny metodikk, og et av målene med prosjektet var å undersøke i hvilken grad den kunne la seg anvende på vågehval. Foreløpige resultater viser et avvik i forhold til eksisterende bestandsestimater for vågehval. Noe av grunnen til dette kan ligge i at metoden avhenger av kjennskap til dødelighetsrater, som man ikke har gode estimater for hos vågehval.
