Hopp til hovedteksten
alubaat.jpg
Utskriftsvennlig versjon

Å kjenne (lakse)lusa på gangen

Hvordan sprer lakselus seg i en fjord, og hvordan kan vi begrense dens herjinger blant laksefisk? Dette er tema for et pågående forskningsprosjekt ved Havforskningsinstituttet. Bli med på tokt til Hardangerfjorden for å følge lusens vandringer!

Tekst og foto: Ingrid Dreyer

Lakselus er et alvorlig problem både for oppdrettslaks og villaks. Parasitten som henger seg på laks og sjøørret og spiser av den slik at den får store plager, formerer seg raskt og kan spre seg over store avstander.

Det er nettopp spredning av lakselus som står sentralt i et forskningsprosjekt ved Havforskningsinstituttet. Instituttet har i flere år undersøkt lusespredning i Sognefjorden, og fra i år av står også Hardangerfjorden for tur. I slutten av mai var forskningsfartøyet ’Hans Brattstrøm’ derfor en travel gjest i fjorden, der den med en gruppe forskere om bord stadig fartet fram og tilbake fra innerst til ytterst. Målet med det ukelange toktet var å få et innblikk i lusas vandringsmønster og fjordens hydrografi.

Hardangerfjord_posisjoner_s.gif

Hardangerfjorden: De nummererte punktene markerer hvor smolt ble satt ut. På stedene merket Snitt H1 til H8 ble det målt salt og temperatur ved hjelp av CTD-sonde.

Lang fjord ingen hindring for lusa

– Fra den er nyklekket kan lakselusen leve i tre uker i frie vannmasser. På slutten av denne perioden må den finne en laks å henge seg fast i, ellers dør den. Men tre uker er lang tid i fjorder med mye strøm og skiftende værforhold. Selv om lusa bare driver med strømmen, kan den spre seg fra den ene enden til den andre selv i våre lengste fjorder, forteller forsker Karin Boxaspen i forskningsgruppen Fiskehelse og sykdommer ved Havforskningsinstituttet. Hun har lakselus som spesialfelt og har arbeidet i en årrekke med å forstå mer av den plagsomme parasitten.

Lakselusa liker ikke ferskvann. Villaksen klekkes og vokser opp i ferskvann i elvene og plages derfor ikke med lus før den svømmer mot saltere farvann. Men når den er ett til to år gammel – på det som kalles smolt-stadiet – legger den ut på en lang og farefull ferd mot havet. Smolten forlater sitt lusefrie ferskvannsmiljø og må forsere ofte svært luseinfiserte fjorder på sin vei til havs.

Bruker smolt som lokkemat

– Om slik smolt får på seg mer enn ti lakselus, er sannsynligheten for at den skal klare seg, svært liten, sier Boxaspen. Når den voksne villaksen svømmer tilbake til elvene for å gyte, tåler den mer. Og om den får lus på seg, slipper denne taket når laksen når sitt mål: ferskvannet i elva.

For å undersøke forekomsten av lakselus i Hardangerfjorden har Boxaspen og toktkollegene hennes brukt flere dager på å sette ut 16 merder med laksesmolt som lokkemat for lakselus på strategisk valgte steder, fra Ålvik i nordøst til Bømlo i sørvest. I hver merd er det satt ut 30 fisk. Smolten er i utgangspunktet fri for lus og skal stå ute i to uker for å tiltrekke seg lakselus som kommer drivende forbi, slik at man kan se hvor lusekonsentrasjonene er størst. Når smolten blir samlet inn i midten av juni, blir de frosset hver for seg i poser, og senere vil man telle hvor mange lus som har angrepet hvert individ.

smoltmerd.jpg

Karin Boxaspen sjekker at smolten i en av merdene har det bra etter å ha stått ute i ett døgn.

Fyll fjorden og legg den under dere…

Dette ser ut til å være livsmottoet til lakselusa. Det skal ikke mange lakselus til for å plage vettet av en laks, men i tillegg er den vesle parasitten svært aktiv med å reprodusere seg. Mens hunnlusa henger på laksen, produserer hun rundt 750 egg hver tiende dag. Dagens krav til lakseoppdrettere er at tallet på lus per fisk ikke må overstige 0,5, men selv en tallblind kan regne ut at i et oppdrettsanlegg med tusenvis av fisk gir dette antallet likevel en enorm produksjon av luseegg. Eggene blir sluppet ut i frie vannmasser og lar seg spre med strømmen til både nære og fjerne deler av fjorden. Dette betyr at om bare ett oppdrettsanlegg har luseproblemer i en fjord, vil spredningen likevel bli stor.

For å begrense skadevirkningene og for blant annet å kunne gi råd om hvor oppdrettsanlegg bør plasseres, er det derfor viktig å kjenne til hvordan vannmassene flytter seg i fjorden. Dette er grunnen til at oseanografiske forskere er sterkt representert i prosjektet.

Måler strøm, salt og temperatur


– Noen av smoltmerdene er utstyrt med strømmålerinstrumenter, slik at vi kan få indikasjoner på strømforholdene og hvor lakselusa har kommet fra, forteller forsker Lars Asplin i forskningsgruppen Oseanografi og klima. Toktdagene er også brukt til å måle dybdeprofil av saltholdighet og temperatur  ved hjelp av en såkalt CTD-sonde. På åtte tverrsnitt av fjorden, fra innerst til ytterst, senkes sonden til 100 meters dyp på flere  posisjoner. Operasjonen tar noen minutter, og saltinnholdet og temperaturen instrumentet måler, kan etterpå lett hentes ut av apparatet og legges inn i datamatriser for senere analyse.

– På salt- og temperaturforskjellene kan vi se hvor vannet i fjorden strømmer ut og hvor det strømmer inn. Vannet som er på vei ut av fjorden, er kaldere og ferskere enn det som kommer inn, forteller  hydrograf Ole Gjervik.

ctd.jpg

Nedsenking av CTD-sonde: Sonden måler temperatur og saltholdighet fra overflaten og ned til 100 meters dyp.

Lar bøyer drive med strømmen

I tillegg gjøres det strømundersøkelser med fem overflatedrivbøyer med telefonsender. Bøyene blir sluppet ut samlet eller i nærheten av hverandre, og telefonen, som er utstyrt med GPS, sender regelmessig tekstmeldinger om hvor den er.

– Resultatene kan være overraskende. Ved ett tilfelle drev bøyene mot vinden selv om det blåste kraftig (dvs. tidevannet dominerte strømmen), og en annen gang gikk én av bøyene i spiralformasjon, mens de andre beveget seg rett fram, sier Asplin.

Et øyeblikksbilde
Alt materialet fra toktet skal samles og analyseres, og undersøkelsen vil gi både et øyeblikksbilde av og mer generell kunnskap om vannbevegelser og lusespredning i fjordene. Parallelt med feltobservasjonen vil vi bruke matematiske modeller for å beregne strømmen i Hardangerfjorden. Dette er modeller som kan sammenlignes med værvarslingsmodeller, og gir resultater med god oppløsning i både tid og rom. Derfor egner modellene seg godt til å fylle ut det bildet en finner fra observasjonene av fjorden i felten. 

– Det er store variasjoner fra år til år og mellom ulike tidspunkt på året når det gjelder både saltinnhold, strøm og vær i fjorden. Kartleggingene i Sognefjorden har for eksempel vist at det i 2000 var svært mye ferskvann i fjorden på grunn av mye nedbør, mens det året etter var motsatt. I 2001 var det derfor langt mer lus på fisken. Slik sett burde vi være ute hele tiden for å hente inn data, men det lar seg av naturlige årsaker ikke gjøre. Men akkurat nå er det gunstig fordi det er på denne tiden smolten legger ut på sin ferd til havs. Fjordene har også likhetstrekk som gjør at kunnskapene til en viss grad er overførbare, sier Lars Asplin.

Prosjektet er en del av et større forskningsprosjekt til 2006 om lakselus, finansiert av bl.a. Fiskeri- og Havbruksnæringens Forskningsfond og som involverer en rekke andre forskningsinstitutsjoner, bl.a. NINA, Fiskeriforskning og Veterinærinstituttet.

Fakta om lakselus

Latinsk navn: Lepeophtheirus salmonis salmonis (Atlanterhavet), L. salmonis oncorhynchi (Stillehavet)
Utbredelse: Finnes naturlig i norske farvann. Omfanget har økt betraktelig i takt med veksten i oppdrettsnæringen.
Biologi: Lakselusen er en parasitt med åtte livsstadier fordelt på tre frittlevende, to fastsittende og tre mobile stadier. Slår seg ned på laksen i det tredje.
Størrelse: voksen hunn: 12 mm (ca. 29 mm inkludert eggstrenger), voksen hann: 6 mm.
Føde: Skinn og blod fra laksefisk. Lusene spiser først når de sitter på en vertsfisk (fastsittende og mobile stadier).
Formering: Hele året, men formerer seg hurtigere når temperaturen øker utover våren.
Spredning: Frittlevende stadier sprer seg via fjord- og kyststrømmer.
Bekjempelse: Biologiske midler (leppefisk) eller kjemikalier (legemiddel).

Lakselus

Kontaktpersoner

Lars Asplin
994 04 871