Hopp til hovedteksten
Utbredelse_av_nvg-sild_liten.jpg
Utskriftsvennlig versjon

Sildens vandringsmønster gjennom historien

Havforskningsinstituttets årlige tokt på overvintringsområdene for norsk vårgytende sild viste nylig at silden ser ut til å ha endret vandringsmønster. Det er ikke første gang dette skjer. Undersøkelser viser at silden har skiftet overvintringsområde mange ganger opp gjennom historien.


Av Jens Chr. Holst og Ingolf Røttingen, Havforskningsinstituttet

Utbredelse_av_nvg-sild2.jpg

Fig. 1 Utbredelse av norsk vårgytende sild, registrert av FF Johan Hjort og FF G.O. Sars i desember 2003. Dobbeltskravering indikerer svært tette forekomster. I tillegg overvintret eldre sild i Tysfjorden og Ofotfjorden.

Vi kan dele årssyklusen for gytebestanden av norsk vårgytende sild inn i tre perioder – gyting, beiting og overvintring. Etter gyting langs norskekysten om våren vandrer silda ut i Norskehavet. Omtrent samtidig kommer planktonproduksjonen i gang, og silda begynner fødeopptaket, hovedsakelig på rauåte. Utover sommeren legger den opp fettreserver og utvikler gonadene (rogn og melke). Om høsten opphører planktonproduksjonen, og silda avlutter beitingen. Silda går inn i overvintringsfasen, og den oppsøker bestemte områder hvor den blir stående fram til rett over årskiftet. Deretter starter den på gytevandringen.
 
Overvintringsområdene for silda har endret seg mange ganger opp gjennom historien. Det har vært en forestilling om at stor sild (med utviklet rogn og melke) har søkt inn til norskekysten om høsten i perioder med ca 100 års mellomrom. Her er den blitt stående til nyttårstid og hvor den etter det søkte ut fra kysten og forsvant. Denne silda ble i samtiden ofte betraktet som en egen ”stamme”, atskilt fra vårsilda på Sør-Vestlandet. For de eldste tider er dette lite dokumentert, men vi vet at et slikt innsig skjedde rundt 1860. Silda, som ble benevnt ”storsild”, søkte inn til kysten i september over et relativt stort område fra Helgeland til Troms. Fisket som utviklet seg ble kalt storsildfisket (på Nordland). Dette ble et viktig fiske for landsdelen, med et årlig kvantum på over 50 tusen tonn. Men i 1875 var det slutt, den store silda kom ikke lengre inn under land. Med datidens teknologi var det ikke mulig å følge etter silda og eventuelt etablere et fiske ute i havet.

Selv om det ofte har vært rapportert om lokale forekomster av stor sild som overvintret på kysten, er det sannsynligvis først i forbindelse med gjenoppbyggingen av sildebestanden fra midten av 1970-årene at hele gytebestanden igjen overvintret på norskekysten. Det var særlig i to områder, Vinjefjorden/Auresundet på Nordmøre og i Austnesfjoden/Øyhellesundet i Lofoten. Dette var høyst begrensede mengder, kanskje noen hundre tusen tonn ved inngangen til 1980-årene. De virkelige store mengdene, det vil si flere millioner tonn, fikk en med rekrutteringen av 1983-årsklassen til gytebestanden. Denne årsklassen vandret ut av oppvekstområdet i Barentshavet våren 1986 og tilbrakte vinteren 1986/87 i ytre deler av Vestfjorden. Men høsten 1987 søkte den inn til indre deler av Vestfjorden, Ofotfjorden og Tysfjorden. De påfølgende sterke årsklassene 1991 og 1992 opptok de samme overvintringsområdene. Fisket på disse overvintringsområdene var begrenset de første årene, men i de siste ti år har dette vært det viktigste fiskefeltet for norsk vårgytende sild (tidligere var det fisket på gytefeltet som var viktigst), og en har siden begynnelsen på 1990-tallet høstet millioner av tonn sild fra disse fjordene.

Imidlertid har mesteparten av de siste årsklassene som har rekruttert til gytebestanden (1998- og 1999-årsklassene) ikke vandret inn i Vestfjorden, men har ”stoppet opp” utenfor Vesterålen. Dette ble klart allerede høsten 2002, uten at en fikk fullstendig oversikt over utbredelsen. Høsten 2003 ble toktinnsatsen forsterket, og fordelingen ble kartlagt av Havforskningsinstituttet i desember 2003. Utbredelsen av det nye overvintringsområdet er vist i fig. 1. I overvintringsområdene i Vestfjorden har silda holdt seg i vanntemperaturer på 5-8 grader, mens den i det nye overvintringsområdet holder seg i 6-7 graders vann, altså omtrent i samme intervall.

Vandringsmnster_1963-1967.jpg

Fig. 2 Vandringsmønster 1963-1966 slik det ble framstilt av det internasjonale havforskningsråd (ICES) sin sildearbeidsgruppe i 1969. Merk det todelte overvintringsområde (”wintering area”).

Hvordan har overvintringsområdene forandret seg? Som nevnt overfor overvintret norsk vårgytende sild på nordlandskysten i en 15-årsperiode på 1800-tallet. Hvor overvintringsområdet var etter dette, vet vi ikke med sikkerhet, fordi en ikke hadde teknologi og fangstmetoder til å kartlegge det. Høvelig teknologi kom med ekkolodd og sonar etter 2. verdenskrig. Registreringer med disse instrumentene viste at silda på den tiden overvintret ute i Norskehavet øst av Island. I begynnelsen av 1960-tallet skjedde det imidlertid endringer i dette mønsteret. Deler av den sterke 1959-årsklassen (som rekrutterte til gytebestanden i 1963) vandret ikke vestover for å overvintre øst av Island, men overvintret i havet utenfor Troms, gytte ved Røstbanken/Vestfjorden og beitet langt nord i Norskehavet. Dette er vist på fig. 2. Det går fram av figurene at dette overvintringsområdet er nokså likt det som er kartlagt i 2003. Det går videre fram av fig. 2 at noe av gytebestanden (hovedsakelig 1950-årsklassen og den resterende del av 1959-årsklassen), holdt på det gamle vandringsmønsteret. Høsten 1966 endret bildet seg igjen ved at silda som beitet nord i Norskehavet ikke gikk inn mot norskekysten, men vandret hele vegen langs polarfronten ned mot overvintringsområdet øst av Island. Derfra vandret den vinteren 1967 til Vestlandet for å gyte, og det året var det slutt på gytingen i ved Røstbanken/Vestfjorden. Denne ”sammenslutningen” av overvintringsområder (og gyteområder) ble fulgt relativt detaljert av fartøyer med sonar og med merkeforsøk, og den ble foretatt samtidig som silda ble utsatt for en enorm beskatning. En hadde i årene 1963-1966 altså to overvintringsområder der aldersstrukturen var ulik. Det er det samme som i dag, selv om dagens overvintringsområder ikke er så geografisk atskilt som da.

Hva skjer så videre framover? Det er vanskelig å si. Men vi mener at den eldre silda (1991- og 1992-årsklassene) og en del av 1998- og 1999-årsklassene nok også høsten 2004 vil oppsøke Vestfjorden, Ofotfjorden og Tysfjorden. Dette vil hovedsakelig være stor sild, men mengden her vil sannsynligvis avta ytterligere. I overvintringsområdet utenfor vil mengden sild øke på grunn av individuell vekst, (men kun en mindre del av dette vil være sild over 330 gram, det vil si gruppe I-sild). En regner også med at dette overvintringsområdet antagelig vil fange opp de nye årsklassene som kommer ut av Barentshavet. Vi vet ikke hvor lenge silda vil overvintre i det nye området. Kanskje vil en se en parallell situasjon med det som skjedde i 1966, der den unge silda trekker inn i overvintringsområdene til den eldre etter at den har nådd en viss størrelse? Det er vanskelig å trekke direkte paralleller med situasjonen på 1960-tallet, fordi silda da var sterkt avtagende på grunn av det høye beskatningen. Dersom bestemmelser i den internasjonale sideavtalen følges, blir beskatningen i tiden framover langt lavere enn det som var situasjonen den gang.

 

Fakta om NVG-sild

Latinsk navn: Clupea harengus L.
Familie: Clupeidae
Maks størrelse: 40 cm og 500 g
Maks levetid: 25 år
Leveområde: Nordøst-Atlanteren
Hovedgyteområde: Møre og Nordland
Gytetidspunkt: Februar–mars
Føde: Plankton
Spesielle kjennetegn: Lever i tette stimer som beveger seg som en enhet

Norsk vårgytende sild

Fakta om Norskehavet

Ett av De nordiske hav, som også omfatter Grønlandshavet og Islandshavet
Størrelse: Mer enn 1,1 millioner km2
Dyp: Gjennomsnittlig 1600 m. To dyphavsbasseng med dybder på mellom 3000 og 4000 m
Næringskjede: Enkel, men med  høy produksjon
Viktige fiskerier: Makrell og norsk vårgytende sild

Spesielle forhold:

  • Mottar ca. 8 millioner tonn varmt og salt vann i sekundet fra Atlanterhavet - 8 ganger summen av alle elver i verden. Det innstrømmende vannet avgir varme til atmosfæren - avgjørende for det milde klimaet i Nord-Europa 
  • De store dybdeforskjellene gir en variert bunnfauna som blant annet omfatter store korallrev                
Norskehavet