Hopp til hovedteksten
hummer.jpg
Utskriftsvennlig versjon

Hvorfor øker ikke hummerbestanden?

07.10.2002
Høye sjøtemperaturer er ikke lenger nok til å holde hummerbestanden i sjakk. Et begrenset uttak av hummer fra sjøen er det viktigste tiltaket vi har for å klare å gjenoppbygge en større og mer robust hummerbestand.

Det mener forsker Gro van der Meeren som baserer sin uttalelse på systematisk innhentede fiskeridata, 14 års forskererfaring, historiske årsstatistikker over bestandsutviklinger, langsiktige variasjoner i sjøtemperaturen og personlige samtaler med private og profesjonelle fiskere fra Oslofjorden til Nordland.

Vi kan ikke styre klimaet

Sjøtemperaturen har steget jevnt fra 1980-årene og framover med enkelte svært varme somre i 1992, 1997, 1999 og nå i 2002, vi har derfor hatt generelt gode klimaforhold for hummerlarvene, med toppforhold ca hvert 5. år, altså tilnærmet en hummergenerasjon. Nedgangen i fangstene har stagnert noe, og det er i de siste 10 årene periodevis registrert kortvarige oppganger.

De eksepsjonelt varme og ”hummervennlige” somrene vi har hatt siden 1992 har støttet etterveksten fra det tilsynelatende sterke kullet som ble klekt i 1988. Det er mest sannsynlig oldebarna deres vi vil se i fangstene i år og de neste to årene.

Også i 1920-årene var det en lengre periode med uvanlig høy sjøtemperatur, fulgt av tidenes hummerfangster tidlig i 1930-årene. Men som vi vet, falt både temperaturen og hummerfangstene i de påfølgende tiårene. I dag ser det ikke ut til at varm sjø følges av oppgang i hummerbestanden slik som før. Men temperaturen i seg selv har ikke hele skylden for lite hummer. Det ser vi nå.

Slik Gro van der Meeren tolker det, så er det i dag hovedsaklig bare ett enkelt kull av gangen som bidrar til etterveksten. Mange fra hvert kull fiskes før de når lovlig størrelse og da følger gjerne et par år der hummeren nærmest glimrer med sitt fravær, før undermålshummer igjen dukker opp. Mye småhummer gir fiskerne høye forventninger og de øker innsatsen med flere teiner det påfølgende året. Slik overfiskes denne generasjonen også. Noen vekst i bestanden på sikt kan vi derfor se langt etter.

Hvis de bærende generasjonene som er igjen ikke styrkes eller i verste fall svekkes, kan det ta mange tiår å bygge opp igjen hummerbestanden. Vi har ikke mye styring på klimaet, så et begrenset uttak av hummer fra sjøen er det viktigste tiltaket vi har for å klare å gjenoppbygge en større og mer robust hummerbestand.

Vekst og fangst

Det tar ca. 7 år eller mer før en nyklekt hummer vokser seg stor nok til å fanges. Rekrutteringssvikt oppdages derfor opptil 10 år for sent, etter at tilveksten har stoppet opp, og samtidig som fisket pågår.

Minstemålet er nå 24 cm. Denne økning i minstemålet kom i 1993-1994, for vestlandsfylkene, og i 2002 for Skagerrak og Oslofjorden. Dette beskytter førstegangsgytende hunner, men disse har dessverre færre egg med dårligere livskvalitet enn større hunner.

Utvikling

Hummerbestanden i store deler av Norge kollapset i 1960-årene, som en følge av flere tiår med overfiske av til dels umoden hummer og dermed ble reproduksjonen svekket. I de kalde årene mellom 1960 og 1970 førte dette trolig til rekrutteringssvikt. Denne utviklingen var lik rundt hele Nordsjøen. Hos hummer er det vanskelig å registrere økning i bestanden direkte fordi en ikke klarer å finne yngelen, selv under gode rekrutteringsår. At gjennomsnittsstørrelsen på fisket hummer i Skagerrak gikk oppover i 1970-årene, var imidlertid et klart faresignal om at det var en veldig liten tilvekst av ny hummer. I ettertid har fangstene i den Engelske kanal og rundt de Britiske øyer tatt seg opp igjen i motsetning til i Skandinavia.

I 1988 ble hummeryngelen sannsynligvis beskyttet mot rovdyr på kysten av sør- og østlandet ettersom Crysochromulina–algen drepte så godt som alle de fiskegruppene som beiter på hummerlarver/-yngel, mens hummeren overlevde. Da minstemålet ble hevet i 1993 og 1994, ble umodne hummer og førstegangsgytere i dette kullet vernet, og det er ikke umulig at dette har gitt oss et kull med bedre rekrutteringssgrunnlag enn på mange tiår. Det var likevel ikke et godt produksjonsgrunnlag fordi rekruttene bare utgjør en mindre andel av en sunn og ubeskattet populasjon.

I tiden rett etter minstemålsøkningen i 1993 gikk fangstene i sør Norge noe opp og optimismen var stor: ”Hummeren er på vei tilbake”. Etter to år var det tomme teiner igjen. En ny optimisme bredte seg rundt 1998, for så å følges av svartår i 2000-2001. Mange steder ble det imidlertid observert mye undermålshummer i 2001, og det samme har vært førsteinntrykket i 2002. I Sunnhordland har nå krabbefiskere rapportert at det var uvanlig mye hummer å se i september, og det er forventninger til et ”godt” år igjen.

Mer om situasjonen for hummerbestanden kan du lese på Fiskeridirektoratets sider i Fiskets gang.

 

Kontaktpersoner:

Forsker Gro van der Meeren 56 18 22 68
Forsker Ann-Lisbeth Agnalt 55 23 63 68
Forsker Knut Jørstad 55 23 63 47
Forskningsdirektør Ole Torrissen 55 23 63 71