Hopp til hovedteksten
Utskriftsvennlig versjon

Skal vi fortsatt fange hummer i Norge?

17.11.2000
Hummerbestanden i Norge er fortsatt på et lavmål. Hovedårsaken er overbeskatning, både i form av tradisjonelt fiskeri og ulike former for ulovlig fangst. Effektiv reduksjon i beskatningen er det eneste som vil føre til en større hummerbestand. Dette krever at dagens forvaltningsregler er kjent og følges av både allmennhet og fiskere.

For Skagerrakkysten viser statistikken for fangst per enhet innsats at det har vært en bortimot jevn nedgang i hummerbestanden. I 1950-årene ble det fanget like mange hummer i ti teiner i løpet av en sesong på Skagerrakkysten som vi dag må bruke i 28 teiner for å oppnå. Minstemålet er forhøyet og dermed bedre vektavkastning og 24 teiner er tilstrekkelig til å oppnå den samme vekten som ti teiner ga i 50-åra, altså er det uansett langt igjen til 1950-nivået. Den delvise fredningen vi hadde under krigen gjorde at gytebestanden kom opp på et maksimumsnivå. Det sterke fisket med lavt minstemål i 50- og 60-åra tok knekken på bestanden.

Regulerende tiltak som heving av minstemålet og nye restriksjoner for fritidsfiske har ikke hatt den beregnede effekt. Det har kun vært en liten økning i fangst per enhet innsats målt i vekt, men bare i beste fall en utflating av kurven for fangst i antall individer. Den forventede positive effekten av nye forvaltningsregler er bortimot uteblitt. Dette tyder på at dagens forvaltning ikke virker etter hensikten.

Det er derfor igjen nødvendig å spørre hva vi vil med hummerbestanden. Vil vi fortsatt ha en bestand i nedgang eller på dagens lave nivå? Eller vil vi søke å restaurere bestanden til et nivå hvor produksjonen er vesentlig høyere, og hvor hummeren igjen er en ressurs for både fiskere og allmennhet?

Redusere fangstene
Det viktigste middelet i et restaureringsarbeid er å redusere den totale beskatningen av bestanden. Andre tiltak, såsom utsetting av yngel og reduksjon av utslipp i forurensede områder, vil i beste fall bare ha lokale positive effekter. Alle beregninger viser at reduksjon i dødeligheten som følge av ulike former fangst vil ha størst betydning. Teoretisk sett vil heving av minstemål til 26 cm og reduksjon i fangstinnsats til 50 prosent av det nåværende nivå gi 200 prosent høyere fangst på lengre sikt. Dersom dette skjedde, ville hummerbestanden igjen bli en produktiv kommersiell ressurs og dertil gi grunnlag for et spennende fritidsfiske. Selv dagens regler med minstemål på 24 cm i Skagerrak og 25 cm på Vestlandet skulle egentlig gi en vesentlig høyere produksjon enn den vi faktisk opplever.

Økt kontrollinnsats og holdningsendring
Forvaltningsregler som ikke virker i praksis er lite verdt, og mye tyder på at det er dette vi står overfor i dag. For å heve hummerbestanden til et vesentlig høyere produksjonsnivå, kreves både et løft fra det offentlige og en holdningsendring hos de deler av befolkningen som på ulike måter utnytter hummerbestanden, det være seg i lovlige eller ulovlige former. Dersom kun en brøkdel av ryktene om ulovlig fangst og omsetning er sanne, er problemet fortsatt stort. Det offentlige kan revurdere regelverket (for eksempel stoppe vårfisket på Vestlandet som bidrar til en vesentlig reduksjon i gytepotensialet.) og ikke minst føre strengere og mer effektiv kontroll med både fritidsfiske og yrkesfiske. Det kan også settes langt større innsats inn overfor allmennheten hva gjelder informasjon om bestand og regelverk.

Noen tilfeller av ulovlig fangst kan skyldes ren uvitenhet om reglene, og mot denslags kan informasjon om minstemål og fredningstid virke effektivt. Sammenliknet med mange andre land har Norge mye å lære i så måte. Yrkesfiskere, fritidsfiskere og dykkere som opptrer ulovlig kan imidlertid neppe hevde at de mangler informasjon om fredningsregler o.a. Disse gruppene må dessuten ta et særlig ansvar i restaureringsarbeidet.

Yrkesfiskere og fritidsfiskere som følger reglene, uttrykker maktesløshet overfor ulovlig fangst og omsetning, og etterlyser styrket effektiv lokal kontroll. Alle vet imidlertid at kontrollen aldri vil kunne bli tilstrekkelig effektiv. Derfor må det en grunnleggende holdningsendring til. Brudd på regelverket, såsom fangst i fredningstiden, fangst av undermålere, neglisjering av redskapsbegrensninger, beskatning under dykking, garnfiske eller krabbefiske i både stort og lite omfang, må anses som uakseptabel atferd og i realiteten som tyveri av en fellesressurs.

Gjennomføring av effektive tiltak er et fellesanliggende for alle som lever ved og av våre kystområder. Rådene hva gjelder forvaltningsregler og -tiltak fra forskningshold står fast, og overvåking av hummerbestanden vil foregå som før eller helst forbedres. Hummerbestandens framtid som viktig fornybar ressurs for land og folk er imidlertid avhengig av et kraftig holdnings- og forvaltningsmessig løft.