Gå til hovedinnhold

Tromøya

Tromøya.

Fotograf: Espen Bierud, HI

Den norske kystlinjen er verdens nest lengste. Vi blir bare slått av Canada. Den totale lengden av den norske kystlinjen langs fastlandet ut og inn fjorder er om lag 24 000 km, ca. halve distansen rundt ekvator. Inkluderer vi alle øyene også, er vår totale kystlinje 102 937 km.

Siden kystlinjen vår streker seg over ca. 23 breddegrader fra Lindesnes til Svalbard, er også forholdene langs kysten svært ulike fra sør til nord. Det livet som finnes dypt inne i fjordene skiller seg også fra det livet som lever utenfor det ytterste skjær. 

Forskjellene handler både om hvilke arter som trives hvor, og fysiske forskjeller som strøm, temperatur og saltinnhold.

En stor andel av den norske befolkningen bor nær kysten. Disse områdene er derfor utsatt for stor menneskelig påvirkning, både fra næringsliv og privatpersoner.

Havforskningsinstituttet driver utstrakt forskning langs kysten og i fjordene. Vi kartlegger strøm, temperatur og saltinnhold. Vi kartlegger fiskebestander og andre arter; hvor stor er bestandene, hvilken utbredelse har de, hvor gyter de? HI gjør bestandsvurderinger av ulike arter, og gir forvaltningen råd om hvor stor fiskekvotene bør være, hovedsakelig gjennom det internasjonale havforskningsrådet ICES. I tillegg har HI store forskningsprosjekter knyttet til overvåkning og kartlegging av hvordan havbruk påvirker økosystemene.

Norskekysten

Den viktigste «transportveien» langs norskekysten er kyststrømmen. Den strekker seg fra sør i Skagerrak og går langs hele kysten nordover hvor den deles; en gren nordover mot Svalbard og den andre inn i Barentshavet.

Vannet i kyststrømmen er mindre salt enn i vannmassene som ligger rundt. Det skyldes at strømmen blir tilført brakkvann både fra Østersjøen og ferskvann fra norske elver. Dette vannet blir blandet med vann fra Nordsjøen og Atlanterhavet. Kyststrømmen beveger seg oppover kysten som en kileformet strøm. Vannet blir gradvis saltere på veien nordover, etter hvert som det blandes inn mer atlanterhavsvann. 

I motsetning til i havområdene, spiller større alger, som tang og tare, en viktig rolle i økosystemene langs kysten. Det bor mange dyr og fisker i tareskogen, og andre arter kommer hit for å jakte på mat.

Det store mangfoldet av arter er et viktig grunnlag for kystfiskeriene i Norge, som har en over tusen år lang historie. Fortsatt er disse fiskeriene viktige, også som fritidsfiske. Her høster nordmenn fortsatt av det kysten har å by på, som hummer og kysttorsk.

Fjordene

De norske fjordene utgjør et stort mangfold – det finnes ingen som er helt like!

En barriere av øyer, holmer og skjær beskytter store deler av kyst- og fjordområdene våre for bølger og vind fra det åpne havet. Dype fjorder skjærer innover i norgeskartet, formet av isbreer for over 10 000 år siden. Fjordene har ofte en terskel ut mot havet. Denne hindrer vannutskifting mellom det dype fjordbassenget og havet utenfor, som ofte er grunnere.

Noen av de store fjordene i Troms og Finnmark, som Porsangerfjorden, mangler denne terskelen ut mot havet. Disse fjordene regnes derfor som havbukter.

Store mengder ferskvann blir tilført fjordene våre fra elvene rundt. Dette vannet blander seg med det salte vannet i fjordene, og skaper et mellomsalt vann som kalles brakkvann. Dette finnes normalt i de øverste 5–10 meter av vannet. 

Norges lengste fjord er Sognefjorden. Den er omtrent 200 km lang, og ca. 1300 meter på det dypeste. Utenom Sognefjorden, er de dypeste norske fjordene om lag 700 meter. Men flertallet av norske fjorder har dyp på 300 til 500 meter.

Dyrene som lever inne i de dype fjordene er mer isolert enn de som lever uti havet. Selv om avstanden fra en fjord til en annen kan være kort, er avstanden en fisk må svømme for å komme seg fra den ene til den neste, i mange tilfeller lang. Det at fiskene er isolert selv fra sine nærmeste naboer, gjør at de kan ses på som egne bestander.