Tema: Havmus

Havmus finnes både langs kontinentalskråningene og i dypere deler av sokkelområdene i hele Nordøst-Atlanteren, men også i deler av Middelhavet og utenfor Nordvest-Afrika.

Havmusene skilte lag med de øvrige bruskfiskene svært tidlig i utviklingshistorien. I dag kan de ses som en mellomform mellom bruskfisk og beinfisk. De ligner på andre bruskfisk ved å ha bruskskjelett og eggkapsler, og på beinfisk ved å ha gjellelokk og fastsittende overkjeve. Som andre bruskfisk har den også indre befruktning, og kjønnsmodne hanner har fått omdannet bukfinnene til to stive paringsorganer. På hodet har hannen en eiendommelig piggbesatt klubbe, som den trolig benytter til å holde hunnen fast under paringen.

Havmus er lett gjenkjennelig på sin spesielle form og kroppens praktfulle fargespill. Sidelinjeorganet forgrenes og dekker store deler av hodet. Den har en ryggpigg med tilhørende giftkjertel som kan forårsake smertefulle stikk. Er man uheldig, kan man følge et gammelt råd og smøre såret med væske fra havmusas øyne.

Bestand og bestandsutvikling

Havmus er en vanlig fisk på dypt vann langs hele norskekysten og i store deler av Øst-Atlanteren. Den arten som er vanlig hos oss er én av rundt 40 havmusarter i verden. Som haier og skater tilhører de bruskfiskene, men de er samtidig svært forskjellige fra disse på mange områder. For eksempel har de kun noen få store og permanente tannplater i stedet for haienes mange spisse og fornybare tenner. Overkjeven er sammensmeltet med hodeskallen og gjelleåpningen er dekket av et gjellelokk, slik som på beinfisk. Kroppsformen kan ligne både på skolest og ulike haiarter, men de beveger seg mer på skatevis, ved hjelp av de store vingeaktige brystfinnene. Kanskje ikke så rart at den er blitt oppkalt etter monsteret Chimaera, som i gresk mytologi var satt sammen av flere forskjellige dyrearter.

Havmus er vanligst på 300–500 m dyp. Den lever av hvirvelløse bunndyr som krepsdyr og muslinger, og større individer tar også annen fisk. De kan bli mer enn én meter lange, men vi kjenner lite til bestandens aldersstruktur og økologi. Veksten har vært forsøkt beregnet ut fra soner i ryggpiggen, men nærmere fysiologiske studier av piggene tyder på at disse sonene ikke nødvendigvis representerer årringer.

Bestanden overvåkes ikke målrettet, så kunnskapen om dens biologi er mangelfull. Vi får imidlertid havmus på flere av forskningstoktene våre, blant annet i Skagerrak og langs kysten av Midt- og Nord-Norge. Forekomsten i toktene har de siste tiår har vært stabil eller økende. Landingene har økt siden 2000, og har de siste årene ligget mellom 100 og 200 tonn i norske farvann.

Fiskeri og forvaltning