LoVe: våre øyne og ører under vann

Lofoten og Vesterålen er en «hotspot» for strømmer og marint dyreliv, og det er derfor et ypperlig sted for å sanke informasjon om det kompliserte livet i havet. Her blander varmt, næringsrikt atlanterhavsvann seg med den norske kyststrømmen og danner grunnlaget for et mylder av plankton, koraller, fisk, sjøfugl og sjøpattedyr. Her finner vi noen av de viktigste gyteområdene for torsk, og opp til 70 prosent av all yngel og egg fra de kommersielle norske fiskebestandene starter livet mens de driver gjennom området.

Selve havsokkelen her er dessuten spesielt egnet for forskning. Sokkelen er smal, og den korte veien fra grunt til dypt vann gjør det mulig å plassere ut sensorer på dyp som nærmest er utilgjengelige andre steder. Når vi nå bygger ut et høyteknologisk havobservatorium i Lofoten og Vesterålen, så etablerer vi en i både norsk og europeisk sammenheng enestående infrastruktur for å forstå sammenhengene i havet.

Vi har lagt ut til sammen seks mil med kabel som strekker seg over hele kontinentalsokkelen utenfor Bø i Vesterålen. Langs kabelen, fra grunt vann og helt ned til 1500 meters dyp, plasserer vi fem høyteknologiske sensorplattformer. Plattformene vil være våre øyne og ører under vann, og de vil gi oss kontinuerlig informasjon om alt dyre- og plantelivet rundt plattformene på havbunnen. En sjette plattform skal plasseres helt nede på 2500 meters dyp med trådløs tilknytning. Informasjonen sendes direkte til datamaskiner på land, og alle som vil skal kunne følge med på hvordan ting endrer seg.

^{Sensorplattformene består av en ramme med ekkolodd, strømmålere og andre sensorer. Kablet til rammen er det en satellitt med undervannsmikrofon og kamera med blitz som tar bilder av dypvannskoraller. Bakerst kan du skimte enheten som fordeler strøm og bredbånd mellom land og plattformer.  (Illustrasjon: Meta AS/ Havforskningsinstituttet)}

Å gjøre observasjoner under vann er krevende, for under vann vil lyset sjelden bære lengre enn hundre meter. Den eneste måten å «se» langt under havoverflaten er ved å sende og motta reflekterende lyd med sonarer og ekkolodd.

Hver sensorplattform vil derfor bli utstyrt med ekkolodd som måler biologisk aktivitet helt opp til overflaten, strømmålere som registrerer hvordan vannmassene beveger seg, kamerasystem for nære visuelle observasjoner på bunnen, undervannsmikrofoner, salt- og temperaturmålere og andre klassiske sensorer som brukes når man skal observere havet. Revolusjonen ligger i å ta steget ned i dypet og plassere dette standardutstyret på vanskelig tilgjengelige områder, og i å synkronisere alle sensorene slik at man kan få et helhetlig bilde av havmiljøet.

Mesteparten av de observasjoner som gjøres av havforskere i dag gjøres nemlig fra havoverflaten og ned, fra et skip. En begrensing med disse observasjonene er at man forflytter seg, og dataene blir samlet inn over et avgrenset tidsrom. Det nye havobservatoriet utenfor Lofoten og Vesterålen vil kunne samle inn og sende fra seg data kontinuerlig og over lang tid.  

Slik sanntidsdata gjør at vi kan danne oss et bilde av både de langsomme og raske biologiske prosessene. Vi kan for eksempel se den raske forflyttingen av en fiskestim når et skip passerer, men også de langsomme prosessene med hva som trigger apetitten til dypvannskoraller. Vi kan få ny innsikt i hva som driver planktonoppblomstringen og hvordan denne virker på rekrutteringen av fisk, eller innsikt i hvordan hval kommuniserer ved hjelp av lyd.