Hvorfor er det så mye fisk på fiskebankene?

fiskebank.jpg

Fisken ser langt flere byttedyr på de grunnere fiskebankene enn nede i havdypet. Illustrasjon: Johanna M. Aarflot/HI

På en fiskebanke kan fisken oppdage anslagsvis 400 ganger så mange byttedyr som den kan på dypere vann, viser ny studie. 

Barentshavet har noen av de største og mest produktive fiskebestandene i verden. Hvorfor trives fisken så godt, akkurat her? 

Forskere fra HI og UiB har funnet et mulig svar, publisert i en vitenskapelig artikkel i Limnology & Oceanography. 

Dyreplankton gjemmer seg for fisken 

Som på land, er lys er viktig for at planter og alger skal vokse og leve i havet. Men lyset er også viktig for de fiskeartene som bruker synet når de jakter på mat. Det gjør for eksempel silda og lodda. 

Dess dypere man kommer, dess mørkere blir det. Derfor flytter mange dyreplankton seg etter lyset: de går dypere ned på dagtid, og oppover mot overflaten for å finne mat når det er natt. Noen overvintrer også i dypet fra tidlig sommer og frem til neste vår. 

– Slik kan de unngå å bli sett og dermed spist, forteller Johanna M. Aarflot, som er doktorgradsstipendiat ved HI.

Grunt vatn avslører planktonet for fisken

Men hvorfor er det så attraktivt for fisken å være på bankene? 

– Plankton blir transportert med havstrømmene, og fraktes også over grunne områder. Her blir de fanget i vannmasser med mer lys, og de kan ikke gå dypt ned i mørket for å gjemme seg. De blir stoppet av havbunnen, sier Aarflot. 

Når planktonet blir utsatt for mer lys og ikke kan gjemme seg i mørket, er det til fordel for fisken. Den kan se byttedyrene sine og får en lettere jakt.

Raudåte (Calanus finmarchicus) er en viktig type dyreplankton i norske farvann. Raudåta overvintrer på 500–1000 m dyp i Norskehavet, og fraktes inn i Barentshavet med Atlanterhavstrømmen. Foto: Terje van der Meeren/HI

Ikke mer mat, men lettere jakt 

Eksempel på slike grunne områder er nettopp fiskebanker.

 – En teori har vært at det ikke er mer mat på fiskebankene enn andre steder. Men at det er lettere for fisken å finne maten der. Vår studie bekrefter denne teorien, sier Aarflot. 

I 25 år har HI på tokt registrert hvor dypt dyreplanktonet står i vannet i Barentshavet. UiB har en modell som beregner avstanden en fisk kan se et byttedyr, bl.a. ut fra hvor lyst det er. Dette satte forskerne sammen. 

– Resultatet var tydelig: Dersom det er like mye mat på en fiskebanke på 100 meters dyp som i et område med 300 meters dyp, vil fisken oppdage mange hundre ganger flere byttedyr på fiskebankene. 

– På 300 meters dyp gjemmer planktonet seg så pass dypt nede at det er tilnærmet umulig for fisken å oppdage de.  

Forklarer de gode bestandene i Barentshavet 

Landskapet under vannskorpa i Barentshavet er variert. Her er det dype kløfter og flate platå, altså fiskebanker. 

– Havbunnen i Barentshavet hindrer planktonet i å gå dypt ned, spesielt de store ser ut til å stå og «stange» ned mot bunnen. Vi har beregnet at de som er på bankene blir utsatt for 10.000 ganger mer lys enn de som står i kløftene.

Det betyr at i Barentshavet finnes det både områder der fisken ser byttedyrene godt, og områder hvor dyreplanktonet klarer å gjemme seg. 

– Dette er antageligvis en av forklaringene på hvorfor det er så store og solide fiskebestander i Barentshavet. Her er det grunne områder der det er lett for fisken å fange middagen sin.  

– Resultatene våre viser at hvor dypt det er, er viktig for fisken når den jakter på mat. Dette kan hjelpe oss til å forstå mer av hvilke områder som er viktig for fisken, og hvorfor det er sånn, avslutter Johanna M. Aarflot. 

Denne studien er et samarbeid mellom Havforskningsinstituttet og Universitetet i Bergen.