HI er opptatt av avlusningsmidler og rekefelt langs kysten

RekeErlend.jpg

Illustrasjonsbilde: Fangst fra trålen på økosystemtokt i Barentshavet 2018. Foto: Erlend A. Lorentzen

Fotograf: Erlend

Leserinnlegg i Fiskeribladet 5. nov: Forskning på rekebestander langs kysten er høyt prioritert, men det er også et område som er komplisert, derfor tar det tid å komme fram til en endelig konklusjon.

I lederartikkelen 5. november spør Fiskeribladet om hvorfor Havforskningsinstituttet ikke har prioritert forskningen på rekebestander langs kysten høyere, med spesielt fokus på forskning knyttet til effekter av avlusingsmidler.

Når det gjelder påstanden om at vi ikke har arbeidet med den omtalte prøven fra 2012, er det litt mer nyansert. Rekeprøven ble lengdemålet og stadiebestemt, og resultatene viste det fiskeren sa: alle hunnrekene manglet rogn til tross for at de på denne tiden (november) normalt har utrogn.

Det er ikke mulig å spore hydrogenperoksid som var kjemikaliet som var antatt brukt i området, derfor gjorde vi ikke videre kjemiske analyser av disse rekene. Oppsummeringen av undersøkelsen ble levert i et notat til Fiskeridirektoratet.

I et senere forsøk ved Havforskningsinstituttet klarte vi heller ikke å påvise restkonsentrasjoner av lusemidler i reker som døde i forsøk, men i dette forsøket var det en kombinasjon av Azametifos og Deltametrin som ble brukt.

Generelt er det vanskelig å påvise årsak til dødelighet hos krepsdyr i innsendte prøver der vi mistenker at avlusingsmidler kan være årsaken, men det arbeides kontinuerlig med å få bedre analysemetoder. Havforskningsinstituttet har nylig fått tilsendt prøver av bløte reker fra Lyngenområdet. Disse blir analysert for flubenzuroner som potensielt kan gi slike effekter.

Både vi og andre forskningsinstitusjoner har brukt store ressurser på å finne ut hvordan ulike krepsdyr reagerer på ulike avlusingsmidler. Hva er dødelig dose? Og hvilken dose overlever de uten å få skader? Disse forsøkene krever full kontroll på for eksempel temperatur, konsentrasjon av stoff og hvor lenge dyrene er i den fastsatte konsentrasjonen. Det kreves også kontrollgrupper, og samme forsøk må gjøres for ulike avlusingsmidler. Derfor må slike undersøkelser gjøres i laboratorium, noe som igjen stiller store krav til gode basiskunnskaper om artens biologi og tilgang til egnede fasiliteter. Kunnskapen blir forløpende oppdatert og oppsummert i den årlige risikorapporten for norsk fiskeoppdrett.

Selv om vi nå har svar på hvilke doser en rekke arter tåler i laboratorium, er ikke resultatene direkte overførbare til naturen. Her kommer både strøm, temperatur og fortynning inn i bildet. I tillegg er det utfordrende å utvikle analysemetoder som klarer å måle de små mengdene med legemidler som eventuelt er til stede i døde krepsdyr. Dette er områder som vi har hatt et stadig økende fokus på. Vi holder blant annet på å utvikle en modell som skal vise hvordan lusemidler blir spredt og fortynnet fra utslippssted. Dette forklarte vår forsker også i et intervju som sto på trykk i Fiskeribladet 31. oktober.

Vi har begrensede data på bestandsstatus til kystreker tilbake i tid, og uten gode historiske data er det vanskelig å si noe sikkert om dagens bestandsnivå sammenlignet med tidligere tider. Derfor er det gjennomført spørreundersøkelser i Sunnhordland, og vi arbeider med å utvide disse til større områder av kysten. I tillegg ble overvåkning av bestandene på utvalgte lokaliteter langs kysten utvidet i 2017.

Endringer i forekomster av kystreker kan ha flere årsaker, derfor er Havforskningsinstituttet i gang med flere forsøk og undersøkelser som skal gi oss mer kunnskap om dette.