Sjøørret «gjemmer» seg for lakselus

Smolt med lakselus.

I år med mye lakselus holder sjøørreten seg mye nærmere hjemmeelven og tilbringer kortere tid i sjøen enn vanlig. Den tar også gjerne en tur tilbake til elven, trolig for å avluse seg. Ulempen er at den dermed bruker tiden på andre ting enn å spise, noe som igjen kan påvirke veksten kraftig.

Havforskningsinstituttet har tidligere vist at det er sammenheng mellom oppdrettsanlegg og mye eller lite lakselus i et område. I Hardangerfjorden er det flere millioner oppdrettsfisk, og antall lus på disse påvirker hvor mye lakselus det er i fjorden. For å få ned mengde lus i Hardangerfjorden innførte forvaltningsmyndighetene regler om samtidig brakklegging av oppdrettsanleggene.
 
– Vi brukte den synkroniserte brakkleggingen i årene 2012–2014 til å skape et storskala eksperiment for å undersøke om mengde lakselus påvirket vandringen til sjøørreten, forteller postdok Elina Halttunen ved Havforskningsinstituttet.

– Siden områdene rundt Etnefjorden var brakklagt i 2013, forventet vi på forhånd at smittepresset fra lakselus skulle være lavere dette året enn årene før og etter. Vi fikk dermed en glimrende mulighet til å undersøke om mengde lus i fjorden påvirket vandringsmønsteret til sjøørreten, forteller Halttunen.
 
I tillegg til at forskerne hadde en forventning om smittepress i fjorden, samlet de også data på lusepress på villfisk i Hardangerfjorden gjennom den nasjonale lakselusovervåkingen.

Brukte lyttebøyer for å følge fisken

Når en skal observere hvor fisk svømmer, må forskerne ha en måte å «se» den på. Dette løste de ved å operere inn akustiske sendere i til sammen 310 sjøørret over tre år, disse ble igjen sporet ved hjelp av lyttebøyer som var plassert ut i Etnefjorden.
 
– I løpet av prosjektet fikk vi over ti millioner registreringer på lyttebøyene. Hver gang en av de merkede fiskene svømte forbi, ble dette registrert, så det er et enormt materiale som er analysert for å komme fram til resultatet, forteller Halttunen.

Tydelig endring i vandringsmønsteret

Resultatene viser en tydelig endring i vandringsmønsteret. Sjøørreten beiter vanligvis i kystområdene hele sommeren, og oppsøker områder med god tilgang på mat – det gjorde den også i Etnefjorden det året det var lite lus i fjorden. I de to årene med mye lus, vandret sjøørreten både kortere tid og kortere avstand fra hjemmeelven sin. Den returnerte også oftere til brakk- eller ferskvann underveis. Dermed hadde sjøørreten mindre tid til å beite, noe som blant annet kan få effekt på veksten.

Taper trolig mye vekst

Basert på observasjonene av hvor mye tid sjøørreten brukte i sjøen, kalkulerte forskerne den potensielle veksten, og fant ut ørreten trolig tapte mye vekst i år med mye lus.
 
– Det kan igjen få konsekvenser for hvor gammel den må bli før den blir kjønnsmoden, samt sjansene den har til å rømme fra predatorer og overleve vinteren, forteller Halttunen.

Er elveutløpet et «safe house»?

En annen interessant implikasjon fra studien er at det ser ut som sjøørret bruker elveutløp som et slags «safe house» for å avluse og lege seg. Her er det nemlig brakkvann, altså en blanding av fersk- og sjøvann, og dermed dør lakselusa siden den ikke tåler ferskvann i lange perioder. Dersom sjøørreten har mye voksne lus, har den ofte også sårskader der lusene har spist på den, også da kan brakkvann være en fordel.
 
– I ferskvann blir skadet fisk ofte utsatt for soppangrep, derfor tror vi at ørreten foretrekker å oppholde seg i elveutløpet der det er brakkvann. Det at sjøørreten samler seg i elveutløpene, kan også forklare hvorfor noen fiskere forteller at de fanger mye sjøørret i årene med mye lakselus, forteller Halttunen.

Les den vitenskapelige publikasjonen: