Oslofjorden er syk – kan den kureres?

Eggtokt Oslofjorden frå Scanpix.jpg

Havforskningsinstituttet tar prøver av torskeegg i Oslofjorden for å kartlegge hvordan det står til med torskebestanden. Her heiser maskinist Ove Stokke om bord i forskningsskipet «G.M. Dannevig» opp eggtrekket utenfor Vippetangen våren 2018.

Fotograf: Jan Tomas Espedal, Aftenposten / NTB scanpix

Kronikk i Aftenposten 16.12.18: Oslofjorden lider av langvarig overfiske, grumsete flomvann og høy temperatur. Pasienten lever, men den trenger ny behandling.

Oslofjorden var en gang et sted som bugnet av torsk, lyr, hvitting, sild og brisling. Sel, nise og sjøfugl beitet på det rike livet i fjorden. Torsken ble tatt med håndsnøre, garn og ruser, og i sesong ble det fisket sild og brisling. Nota ble halt for hånd av store notlag og fisket var matauke og levebrød for mange.

I dag er fjorden nesten tom for fisk. Alle arter torskefisk i indre Skagerrak er redusert med hele 86 % de siste hundre årene, og det rike silde- og brislingfisket i fjorden er borte eller redusert til en brøkdel. I 1950 vokste det tare helt nede på 25 meters dyp i ytre Oslofjord, men nå vokser den ikke dypere enn på 14 meter. I indre områder mangler fjordbunnen oksygen, og fisk og andre dyr sliter. Fjorden er syk og noe må gjøres for å redde den.

Sammenbruddet

I bunnen for sammenbruddet i fjorden ligger menneskets aktivitet både lokalt og globalt. Noe skyldes overfiske gjennom forrige århundre. I tillegg er systemet for å forvalte fjorden komplisert – og dermed heller ikke spesielt treffsikkert.

En annen grunn finner vi på land. Landbruket rund Oslofjorden er mange steder lagt om fra beiting og gressproduksjon til mer intensive avlinger som salat, kål og andre grønnsaker. Man pløyer oftere og bruker mer kunstgjødsel, og det tilføres mer jordpartikler og næringssalter til kystvannet. Kloakkutslipp fra en stor befolkning bidrar også til at fjorden blir overgjødslet.

Varmere temeperatur får følger for fjorden

Våtere og mildere vintre gjør dessuten at mer ferskvann havner i fjorden og påvirker plante- og dyrelivet. Elvene flommer over, og det grumsete flomvannet blir ikke liggende på elveslettene slik det tidligere gjorde, men ledes heller raskest mulig til fjorden. Lyset trenger ikke gjennom det grumsete vannet, og på bunnen ligger det nå et slamholdig algeteppe der det før var tang og tare.

Klimaendringene påvirker fjorden i høyeste grad, og faktisk er økosystemet i hele området rundt Oslofjorden, i Skagerrak og i Nordsjøen endret. Her har temperaturen på overflatevannet ligget cirka 1 grad høyere siden slutten av 1980-tallet, og temperaturøkningen har ført til at en rekke sørlige arter har spredt seg hit. Sørlig dyreplankton er mindre næringsrik enn den tradisjonelle nordlige raudåta, og dette kan ha ført til at mange av de viktige fiskebestandene har problem med å få fram avkom.

Radikal ny tilnærming

Våre forgjengere innen havforskning og fiskeriforvaltning hadde en urokkelig tro på at det ikke var så farlig om det var lite fisk igjen i fjorden så lenge det var fisk i havet utenfor. De mente at kystens fiskebestander fikk påfyll fra det store havet. Hva annet skulle de tro? Kysten og havet henger jo sammen, vannet er i bevegelse, alt blander seg og fisken er vel fri til å svømme overalt?

Moderne forskning, med individmerking og genetiske metoder har lært oss at fiskebestander kan være lokale og genetisk forskjellige fra nabofjordene. Derfor må det lokalt tilpassede foreldre til for å produsere yngel som vokser opp og blir i fjorden. Det holder ikke at det er rikelig med fisk et sted i havet utenfor.

En full erkjennelse av dette krever radikalt endret tilnærming til fiskeriforvaltning på kysten. Mulige tiltak kan være at gytebestander får vern i egne reservater og fiskeyngel får fred i oppvekstområdene slik at de kan nå gytemoden alder. Maksimumsmål, som nå er innført for hummer, kan dessuten innføres for flere fiskearter slik at de store verdifulle individene får gyte flest mulig ganger.

Justerte forventninger?

Norske myndigheter kan gjøre tiltak som dette, men kanskje må vi justere våre forventninger til hva et endret økosystem kan levere. Kanskje er det ikke mulig å gjenreise kystens fiskebestander til fordums storhet, fordi miljø- og næringsbetingelsene er endret?

Likevel gir utviklingen i noen områder grunn til forsiktig optimisme. Et område som Øresund har en sunn lokal torskebestand, med mange store og gamle individer. Området har ikke hatt kommersielt fiske siden 1938, og torsken her har derfor klart seg bra gjennom perioder med ugunstige forhold. Nordsjøtorsken viser også tegn på gjenoppbygging, på tross av endringene.  

Forpliktet til å verne kyst- og havområder

I havnasjonen Norge er det bred politisk enighet om å satse tungt på kunnskap, forvaltning og næringsutvikling knyttet til hav og kyst. Vi er dessuten ikke alene om å oppleve at kystfiskerier er utarmet og at miljøet er i endring, for utfordringene deles med kystnasjoner over hele verden.

Døren står derfor vid åpen for samarbeid om gode løsninger. Et skritt på veien er FNs konvensjon om biologisk mangfold som skal hindre tap av globalt naturmangfold innen 2020. Norge har forpliktet seg til å jobbe mot å nå de tjue målene i konvensjonen, og blant annet å verne ti prosent av våre kyst- og havområder innen 2020.

Kan berges med riktig kur

Oslofjorden utgjør en enorm naturlig kapital, og selv om mange erfarer at fjorden er «tom» for fisk er det ikke for sent. Vi har et etisk ansvar for kommende generasjoner: Vi må bevare Oslofjorden og kysten rundt intakt og bygge opp igjen økosystemet. Her kan en helhetlig plan for Oslofjorden være et stort skritt i riktig retning, for pasienten Oslofjorden er fortsatt i live og kan trolig berges med riktig kur.

 

En forkortet versjon av denne kronikken ble publisert i Aftenposten 16.12.2018