Gå til hovedinnhold

Har satt merke på mer enn 18 000 sild


Sildehaaving

Havforskningsinstituttet har leid kystnotfartøyet "Nystrøm" som plattform for sildemerking.

Fotograf: Gunnar Sætra

18 140 sild har fått et merke i buken i løpet av de siste tre ukene. Når silda gjenfanges får havforskerne data som kan brukes i bestandsberegningene.

De aller, aller fleste på Skjervøy i Nord-Troms sover godt idet kystnotbåten «Nystrøm» legger fra hurtigrutekaia i fiskeværet. Skipper Arnt Inge Nygård har bestemt at de må være tidlig ute for å fylle nota. Silda trekker ned i havet når dagen nærmer seg. Jo djupere den står, jo vanskeligere er den å fange. Sjøl i mørketida beholder silda denne døgnrytmen.

Størrelsen på dagens fangst blir ikke avgjørende for inntekten til fiskebåtrederen, men et såkalt «godt kast» vil være nyttig for oppdragsgiveren – Havforskningsinstituttet.

Samme sted

«Nygård» er ikke det eneste fartøyet som går ut på Reisafjorden denne morgenen. De siste ukene har det stått store mengder sild i fjordene i Nord-Troms, noe som har lokka en rekke kystnotbåter til området. Og kval – både spekkhoggere og knølkval.  

I styrehuset følger skipper Nygård og Havforskningsinstituttets toktleder Jostein Røttingen med på både ekkoloddet og sonaren. De ser flere store sildestimer, og skipperen velger å sette nota omtrent samme sted som dagen før. Mens nota går ut av bingen bak styrehuset, forklarer toktleder Røttingen hvordan dette fisket skiller seg fra en vanlig fangstsituasjon:

– Under vanlig sildefiske blir nota halt om bord igjen ganske raskt slik at de får mest mulig sild i pumpa, mens vi som merker sild vil ha den uskada om bord. Da må vi være mer forsiktig enn i en fangstsituasjon.

Må beholde skjellene

Etter at silda er tatt om bord i «Nystrøm», svømmer den i store tanker fram til merking. Det er to arbeidslag som utfører jobben. I hvert lag er det én som håver enkeltsild fra tanken, én som holder silda når den merkes og én som står for selve merkinga.

– Silda som skal merkes må være så å si uskadd og kan ikke ha mista særlig mye skjell. Sild som har store ytre skader vil ikke overleve særlig lenge i sjøen, sier Røttingen.

Hver fisk blir lengemålt mens den ligger i håven. Deretter blir merket skutt inn i buken med et pistollignende instrument.

– Merket ligger løst i buken på silda, og det ser ut til at den tåler selve merket svært godt. Det er håndteringa – det å unngå ytre skader – som bestemmer om silda overlever eller ikke.

Radiomerke med informasjon

Sildemerket er på størrelse med en tablett og har forkortelsen RFID.

– Det står for «radiofrekvensidentifisering». I merket finnes det en kode og flere andre opplysninger; toktnummer, posisjonen der den merka silda blir satt ut, dato og klokkeslett. I tillegg legges det inn informasjon om lengda til den merka silda, og vi har lagt inn initialene til den som merker og den som holder silda i håven. Når dagens merking er over, synkroniserer vi alle data med databasen i Bergen, forteller Røttingen.

– Hvordan får dere samla inn informasjon fra gjenfanga sild?

– Det er montert ei antenneplate ved svært mange av bedriftene som tar i mot sild fra flåten. Den står i tilknytning til transportbåndet eller på rørene der silda pumpes inn i mottaket og er  kobla mot en PC som  automatisk leser av den unike koden når ei merka sild passerer. Samtidig oppdateres databasen i Bergen automatisk med den unike koden til silda som har passert antenna. Mottakets navn, gjenfangstdato og klokkeslett bindes sammen med dataene som ble registrert ved utsetting.

Bør blande seg med bestanden

I skrivende stund er 98 av de merka sildene gjenfanga. Havforsker Aril Slotte håper at de gjenværende nymerka sildene skal blande seg mest mulig med den fiskbare bestanden.

– Etter hvert som silda gjenfanges får vi et bilde av hvordan silda har vandra, hvordan veksten har vært sia merkinga, men viktigst av alt; vi kan etter flere år med merking og gjenfangst også si noe om størrelsen på de ulike årsklassene og bestandsutviklinga. For å få dette til er det viktig at vi tar prøver av silda under merking og analyserer alder i forhold til lengda ved utsetting. Det er for å estimere hvor mye vi har merka av hver årsklasse. Dernest er det like viktig med god informasjon om hvor mye som er landet av hver årsklasse. Derfor er det viktig med prøvetaking og alderslesing av fangster som leveres på anleggene med RFID-antenner. Målsetningen er at vi om fem–seks år har en tidsserie som kan benyttes i bestandsvurderinga for norsk vårgytende sild – sammen med indeksene fra gytetokt og det internasjonale økosystemtoktet i mai.  Da vil vi har tre fangstuavhengige tidsserier som beskriver utviklinga i bestanden og gir grunnlag for å gi råd om hvor stor sildekvoten bør være, avslutter Slotte.