Barentshavet har blitt tilført radioaktiv forurensning i et halvt hundreår. De viktigste kildene er nedfall fra kjernefysiske prøvesprengninger på 50- og 60-tallet, utslipp fra europeiske gjenvinningsanlegg for brukt kjernefysisk brensel (Sellafield og La Hague) og Tsjernobyl-ulykken. Blant de viktigste menneskeskapte radioaktive stoffene er technetium-99 (Tc-99) og cesium-137 (Cs-137).
Av forsker Hilde Elise Heldal, ansvarlig for forurensningsstudier om bord på "Johan Hjort"
TIl høyre: Klargjøring av vannhentere for å ta prøver av sjøvann nær bunnen.
Figuren under viser radioaktivitet i fisk i Barentshavet i perioden 1961-68. Den høyeste aktiviteten ble målt i 1962-63, noe som skyldes en ”topp” i nedfallet fra prøvesprengninger i 1961-62. Grunnet stans av prøvesprengninger, biologisk eliminasjon og korte halveringstider til noen av de radioaktive stoffene, avtok aktiviteten i fisk mot slutten av 60-tallet. I likhet med mange andre laboratorier, la Havforskningsinstituttet ned overvåkningen av radioaktiv forurensning på slutten av 60-tallet. Da Tsjernobyl-ulykken skjedde 26. april 1986 fantes det verken måleutstyr for radioaktivitet eller personell som kunne håndtere dette ved Havforskningsinstituttet. Overvåkning av radioaktiv forurensning i norske havområder ble imidlertid gjenopptatt ved Havforskningsinstituttet på begynnelsen av 90-tallet, og i 1999 startet et nasjonalt overvåkingsprogram for radioaktiv forurensing i det marine miljø. Programmet koordineres av Statens strålevern.
Radioaktiv forurensning i fisk i Barentshavet 1961-1968 målt som total beta-aktivitet minus kalium-40 (K-40) (som er et naturlig forekommende radioaktivt stoff). Målingene er gjort ved Havforskningsinstituttet.
I dag vet vi at konsentrasjonen av Cs-137 generelt er lavere enn 1 Bq/kg fersk vekt i marine organismer fra norske havområder. Til sammenlikning er EUs tiltaksgrense for Cs-137 i matvarer satt til 600 Bq/kg. Dagens målinger er ikke direkte sammenlignbare med målingene fra 60-tallet, men en stor del av aktiviteten som ble målt den gangen stammet fra Cs-137. Vi kan derfor med relativt stor sikkerhet si at konsentrasjonene er mye lavere i dag enn på 60-tallet.
Hva gjør vi i dag?
I 2008 og hvert tredje år gjør vi grundige undersøkelser av radioaktiv forurensning i Barentshavet. Andre år gjør vi grundige undersøkelser i Nordsjøen og Norskehavet. I forbindelse med årets økosystemtokt i Barentshavet er personell fra Statens strålevern og Havforskningsinstituttet om bord på ”G. O. Sars”, ”Johan Hjort” og ”Jan Mayen” for å ta prøver av marine organismer, sedimenter og sjøvann i Barentshavet. Vi gjør også årlige undersøkelser rundt vraket av den sunkne russiske ubåten ”Komsomolets” (se toktdagbok fra ”G. O. Sars” 25.08). Prøvene skal analyseres for innhold av blant annet. cesium-137 (Cs-137) og technetium-99 (Tc-99). Analyser av radioaktive stoffer er ofte tidkrevende, og vi må regne med å bruke omtrent ett år på å gjøre ferdig alle analysene. Resultatene blir publisert i Havforskningsinstituttets publikasjonsserie ”Havets ressurser og miljø” og i Strålevernrapporter.
Prøvetaking av sedimenter. Prøvene skal analyseres for radioaktive stoffer, organiske miljøgifter og metaller.
Hvorfor fortsette overvåkingen?
Ved jevne mellomrom skjer det dessverre ulykker som kan medføre utslipp av radioaktiv forurensning til det marine miljø. Eksempler på ulykker i Barentshavet er forlisene av de russiske atomubåtene ”Kursk” og K-159 i henholdsvis 2000 og 2003. Det er svært viktig at vi har kompetent personell og utstyr til å undersøke konsekvensene av slike ulykker. Det marine overvåkningsprogrammet har hittil ikke kunnet påvise radioaktiv forurensning i forbindelse med forlisene av ”Kursk” og K-159.
Slik ser en sedimentprøve ut. Plastrørene stikker vi forsiktig ned i sedimentet for så å fryse det ned. I frossen tilstand kan vi skyve ”sedimentsøylen” ut av plastrøret, og skjære det i skiver. Slik kan vi studere forurensningen i lag nedover i sedimentet.
K-159 ligger i dag på nesten 250 meters dyp utenfor Kolakysten, og representerer en potensiell kilde for radioaktiv forurensning. Det samme gjelder store mengder radioaktivt avfall som er dumpet i Barentshavet og Karahavet. Det er hittil ikke påvist miljømessige konsekvenser i særlig grad som følge av dette. Barentshavet er tvert imot regnet blant de reneste i verden. Vi må imidlertid kunne dokumentere nivåene av radioaktiv forurensning i norsk fisk og sjømat til enhver tid. For å være i stand til dette må vi drive en regelmessig overvåking.
| 
Radioaktiv forurensning i Barentshavet
