Den russiske ubåten ”Komsomolets” utgjør et forurensningsproblem der den ligger på 1700 meters dyp i Barentshavet. Havforskningsinstituttet samarbeider med Statens strålevern og tar prøver av både vannet og bunnen rundt ubåten for å sjekke at ikke radioaktive isotoper og plutonium sprer seg i henholdsvis vannmassene og havbunnen. Ellers melder forskerne at de har observert mer 0-gruppe uer enn det de har sett på lenge.

Johan Hjort, 22. august 2006

Den russiske ubåten “Komsomolets” sank i 1989. Under et rutinetokt i Barentshavet høsten 1991 oppdaget
mannskapet om bord på Havforskningsinstituttets fartøy “Johan Hjort” et mistenkelig signal på ekkogrammet og fant ubåten på 1700 meters dyp.

Den 7. april 1989 brøt det ut brann i den russiske ubåten ”Komsomolets” mens den var på tokt i Norskehavet. ”Komsomolets” var den eneste ubåten i sin klasse; bygd med dobbelt skrog for å kunne dykke ekstremt dypt. Brannen brøt ut i den bakre delen av båten, men spredde seg forover langs kabelgatene selv om det var vanntette skott mellom de ulike delene av båten. Kapteinen blåste opp en nødballasttank som brakte båten opp i overflatestilling, men brannen fortsatte å herje, og etter noen timer sank ubåten på 1700 meters dyp. 42 sjømenn mistet livet i det tragiske forliset, mens 25 overlevde det iskalde havet.

I tillegg til det tragiske i forliset utgjør ”Komsomolets” et forurensningsproblem der den ligger. De radioaktive stoffene som utgjør denne trusselen er cesium- og strontiumisotoper fra reaktoren og plutonium fra atomstridshodene. Det er så langt tettet flere hull i skroget og garantert for sikkerheten fram til 2015.

Vann- og sedimentprøver

Statens Strålevern er ansvarlig for overvåkingen av ubåten. Den praktiske delen utføres av Havforskningsinstituttet under økosystemtoktet. Denne overvåkingen består i at vi tar vannprøver og henter opp sedimentprøver i nærheten av ubåten. Vi tar vannprøvene for å forvisse oss om at det ikke lekker ut noen radioaktive isotoper og sedimentprøver (prøver av bunnen) for å sjekke at plutonium ikke sprer seg utover i sedimentene. For å være på den sikre siden har vi med oss geigerteller for å forsikre oss om at de prøvene vi tar om bord ikke er forurenset av radioaktivt materiale. Hva som skal gjøres med ubåten etter 2015 er usikkert. Det beste hadde vel vært å støpe den inn. Heving av ubåten vil etter 35 år utgjøre en mye større miljøtrussel enn om den får ligge i ro.

Ekkogram av "Komsomolets".

0-gruppe uer

"Johan Hjort" arbeider i den vestlige delen av Barentshavet. Hittil har vi funnet mer 0-gruppe uer enn det vi har sett på mange år. Flere tusen ueryngel på enkelte stasjoner. Dette er veldig positivt, og det ser ut som at mindre fiskepress på ueren har hatt gunstig innvirkning på gytebestanden og derav mengden ueryngel i havet.

Brugde

I dag 22. august observerte vi en stor brugde på 74 grader nord. Er dette den nordligste observasjonen av brugde noensinne? spør vi oss om bord på ”Johan Hjort”.

Smolt

På en stasjon på samme breddegrad som brugdeobservasjonen fanget vi 46 laksesmolt. Vi har ikke fått smolt tidligere på toktet. Det var over 1500 m dyp på stedet, og laksen var sikkert på vandring ut i Grønlandshavet. Det er typisk at en fanger slike stimer av smolt. Den samler seg i småstimer i strømraster hvor den beiter på plankton og fiskeyngel. Laksesmolten ble veid og målt og frosset ned enkeltvis til videre studier av kolleger på Havforskningsinstituttet. For oss så det ut som om det var forholdsvis lite lus på den. Men lusa kan ha blitt revet av i trålen.

Petter Fossum (toktleder)