De nordlige havområdene er også viktige områder for flere av våre sjøpattedyr. Selene dominerer i antall, hvalene i biomasse. Kvitnos, kvitskjeving, spekkhogger, nise, narhval, hvithval, spermhval, nebbhval, blåhval, finnhval, seihval, vågehval, knølhval, grønlandshval, hvalross, ringsel, storkobbe, grønlandssel, steinkobbe og klappmyss kan alle forekomme i Barentshavet/Svalbardområdet. Spekkhoggere, finnhval, knølhval, og vågehval vandrer nordover og inn i Barentshavet om sommeren for å beite på de store forekomstene av dyreplankton og fisk, men om høsten drar de sørover til tempererte parrings- og kalvingsområder. Andre kan oppholde seg i Barentshavet året rundt (eks. hvithval, narhval og grønlandshval). Det samme gjelder for småhvalene springere og niser, samt for grønlandssel, havert og steinkobbe i det sørlige Barentshav.

les mer

~ forskningsgruppen sjøpattedyr
~ integrerte tokt 
~ Stortingsmelding om norsk sjøpattedyrpolitikk 
~  fakta om hval i norske farvann

Nise (Phocoena phocoena)

Nisen er generelt en kystbunden art som oppholder seg i grunne farvann (< 200 m dyp). Nisene opptrer i små flokker, og forekommer langs hele norskekysten. Nisene beiter på sild og lodde, samt blekksprut.

Springere – kvitskjeving (Lagenorhynchus acutus) og kvitnos (L. albirostris)

Kvitskjeving og kvitnos er to mindre tannhvalarter som er vanskelig å skille fra hverandre i felt. Springerne forekommer i flokker på opp til 30 individer og beiter på sild og torskefisk, og kanskje også på lodde og blekksprut. Kvitnosen er en sokkelart som gjerne holder seg i grunne, kystnære farvann, mens kvitskjevingen fortrinnsvis finnes over dypere vann. Den kan opptre i flokker på flere hundre dyr, men er vanligst i mindre flokker.

Spekkhogger (Orcinus orca)

Spekkhoggerne forekommer langs hele norskekysten og i Barentshavet med kjerneområder utenfor Mørekysten, Lofoten og Finnmarkskysten. Spekkhoggerne vandrer helst i flokk (4–10 dyr) som holder sammen hele livet, noen ganger over flere generasjoner. Om våren følger spekkhoggernes fordeling i stor grad fordelingen av vårgytende sild. Utbredelsen av spekkhoggerne varierer derfor mellom årstider. I tillegg til sild, spiser spekkhoggeren hovedsakelig annen type fisk og blekksprut.

Hvithval (Delphinapterus leucas)

Hvithval er sosiale dyr og opptrer i flokker fra ganske få dyr til over 1000 individer. Den oppholder seg gjerne i fjorder og kystnære områder. Fødevalg er fisk (polartorsk er spesielt viktig), blekksprut og bunnlevende krepsdyr (reker og krabber).

Knølhval (Megaptera novaeangliae)

Knølhvalens utbredelse i Atlanterhavet strekker seg fra tropiske til arktiske regioner. Fra mai til januar oppholder den seg i Barentshavområdet og beiter hovedsakelig på lodde, men også krill, vingesnegl, polartorsk og annen stimfisk kan inngå i føden. I januar starter en sørvestlig vandring langs norskekysten og videre til kalvingsområder i det vestlige Atlanterhav. Knølhvalen lever i tett assosiasjon med lodda i Barentshavet.

Vågehval (Balaenoptera acutorostrata)

Vågehvalen er den vanligste bardehvalen i norske farvann. Den kalver sannsynligvis i tropiske farvann og foretar næringsvandringer til Barentshavet, gjerne helt nord til iskanten, om sommeren. I Barentshavet beiter den på krill og amfipoder, samt sild og lodde og eventuelt annen fisk. Den har et mer allsidig fødevalg enn de andre bardehvalene.

Hvalross (Odobenus rosmarus)

Hvalrossene er svært sosiale dyr og kan opptre i flokker på flere hundre dyr, men forekommer vanligvis i mindre flokker. Hvalrossen foretrekker drivisområder, men har faste liggeplasser på land når isen er borte. Hvalrossen ernærer seg hovedsakelig av skjell (butt sandskjell er sannsynligvis viktigst; det er usikkert i hvilken grad haneskjell og hjerteskjell utnyttes), men også andre bunndyr, samt noe fisk. Mesteparten av fødeopptaket skjer på dyp mellom 10 og 50 m, men den kan ha fødedykk ned til minst 80 m.

Ringsel (Phoca hispida)

Ringsel er den mest tallrike selen i isfylte deler av Barentshavet og ved Svalbard. Den oppholder seg i området hele året. Ringsel opptrer som oftest enslig. Fastisområder i fjordene og langs kysten av Svalbard er de viktigste kaste-og hvileområdene om vinteren og våren. Brefronter hvor snøen akkumuleres effektivt antas å være særdeles viktig. Her kan ringseler hule ut rom i snøfonner. Disse snøhulene gir beskyttelse mot vær og vind, og til dels mot rovdyr. De fleste ringselungene blir født i slike huler i mars–april. Hele vinteren tilbringer ringselen i sjøen under fastisen, men holder pustehull åpne ved hjelp av klørne på framsveivene. Viktigste føde er polartorsk (spises både vinter og sommer), men også små reker og andre krepsdyr inngår i dietten. Andelen krepsdyr fra undersiden av isen, særlig Themisto, øker om sommeren. Ringselen er et viktig byttedyr for isbjørnen, men også hvalross, spekkhogger og håkjerring kan være predatorer. I tillegg kan fjellrev, polarmåse og ismåse ta unge ringselunger.

Storkobbe (Erignathus barbatus)

Også storkobben er vanlig i isfylte deler av Barentshavet og den opptrer nesten alltid alene. Storkobben ligger gjerne på små isflak i åpen is under hårfellingen i mai–juni og når ungene (som straks er svømmedyktige) fødes. Fordi hovedføde er bunndyr (fisk, skjell, snegler, krabber og reker), forekommer den stort sett i grunne (< 100 m) kystnære områder. Til forskjell fra ringselen unngår den områder med sammenhengende fastis fordi den ikke har evne til å holde pustehull åpne på samme måte som ringsel. I stedet foretrekker den isen langs råker eller drivende isflak. Isbjørn er eneste predator av betydning.

Grønlandssel (Phoca groenlandica)

Grønlandssel er en vanlig selart i Barentshavet. Grønlandsselen beiter typisk på polartorsk i områder nær iskanten, ellers beiter den på stimfisk som lodde og sild, men også på reker og andre krepsdyr. I oktober/november trekker grønlandsselen tilbake til overvintringsområdene i Østisen. Sammen med hvalross er grønlandssel den mest sosiale selarten og kan forekomme i store flokker i åpent hav på vandring mot isområdene. 

Havert (Halichoerus grypus)

Haverten forekommer i kolonier langs hele norskekysten. Haverten oppholder seg gjennom hele sin livssyklus i kystnære områder. Den samler seg i store kolonier i kasteperioden (yngler på land i september–desember) og i hårfellingsperioden om sommeren, mens den i resten av året kan være spredt vidt omkring langs kysten i næringssøk. Næringsvalg hos haverten er lite kjent, men vi antar at laksefisk, dypvannsfisk og bunnfisk og en del virvelløse dyr er viktig.

Steinkobbe (Phoca vitulina)

I likhet med haverten forekommer også steinkobben i kolonier langs norskekysten, også den oppholder seg gjennom hele sin livssyklus i kystnære områder. I kontrast til haverten oppholder steinkobben seg nær koloniene året rundt, og er derfor en relativt stedbunden art. Den ligger mye på land. Steinkobben er sannsynligvis en opportunist i matveien, hvilke fisk den spiser avhenger av tilgjengeligheten av fiskeartene.

Isbjørn (Ursus maritimus)

Isbjørnen ved Svalbard tilhører en bestand med utbredelse fra Østgrønland til nordvestlige deler av Russland. Isbjørnen kan vandre over store områder. Den foretrekker iskantområdene, der det er mest sel. Om sommeren trekker mange dyr nordøstover til områder nord for 80oN, mens de om vinteren kan vandre sørvestover til iskanten på rundt 76oN. Drektige isbjørnbinner går i hi i snøen senhøstes. Ringsel og storkobbe er hovedføde, men grønlandssel blir noe vanligere om sommeren. Isbjørnen er også åtseleter (f.eks. på død hval) og den kan ta levende rein og hvalross.

Av: Mette Mauritzen. Utdrag av artikkel fra Fisken og havet nr 6-2002 "Miljø og ressursbeskrivelse for området Lofoten-Barentshavet", kapittel 9.