Barentshavet har en gjennomsnittlig dybde på bare 230 meter. Dette gjør at de mange ulike bunndyrene der kan nyte godt av en relativt høy andel av planteplanktonet som produseres i høyere vannlag. Isfronten i Barentshavet kan imidlertid variere med flere hundre kilometer fra år til år, noe som kan gi store variasjoner i tilgangen på mat. Foreløpig vet forskerne lite om livet på bunnen av Barentshavet, og det er behov for å styrke kartleggingen og overvåkingen av det biologiske mangfoldet. Bunndyr og habitater er nå inkludert som en fast del av Havforskningsinsti-tuttets økosystemtokt. Samtidig fortsetter arbeidet med å overvåke viktige høstbare bestander som nordøstarktisk torsk, -hyse og -blåkveite, uer, reke og kongekrabbe.
Figur 2.3.1.1: Fordelingen av bunndyrs biomasse (g/m2) i Barentshavet. Figuren er hentet fra www.biomareweb.org. | Mye av den senere forskning har fokusert på spesifikke mønstre og prosesser som resulterer i områder med opphopning av forholdsvis store mengder av biologisk materiale, både dødt og levende. Disse finnes i forbindelse med polynyas (per-manente råker i isdekkede områder), oseanografiske fronter og arealer med intens vannblanding samt langs isfronten. Fordi en relativt høy andel av primær-produksjonen i høyproduktive vannlag når bunnen, vil det finnes en tett kobling mellom primærproduksjonen og produksjonen på bunnen. Fraksjonen av synkende materiale som når bunnen er relatert til dyp; jo grunnere, jo større andel. Slik vil det bentiske1) næringsnettverket spille en større rolle på grunt enn på dypt vann. Vi finner noen av de høyeste faunabiomasser i kontinentalsokkelområder, for eksempel grunne områder i Barentshavet.
Nyere forskning viser at mengden og kvaliteten av det organiske materialet som når bunnen avhenger av flere faktorer, heriblant lokal transport pga. strøm og hvor effektivt dyrene som lever i vannsøylen over klarer å spise på produksjonen. I Arktis foregår mye av den årlige primærproduksjon i en kort, men produktiv vårperiode. Varigheten av isdekke påvirker tidspunktet for våroppblomstringen, kvaliteten på maten og mengden av mat (primærproduksjon) som blir tilgjengelig for bunndyrene. Det er funnet sammenheng mellom mengden av bunndyrs biomasse og iskanten i Barentshavet. Denne biomasseøkningen er blant annet korrelert med den høye sesong-messige pulsen av algevekst i den korte og intense vårperioden samt prosesser i vannet som får maten til å synke til bunnen. Men da iskanten kan variere med flere hundre kilometer fra år til år, må også bunndyrene oppleve store fluktuasjoner i tilgangen på mat.
Figur 2.3.1.2: Gjennomsnittlig månedlig varighet av isfronten (forhold med 20 % isdekke i vår-/sommerperioden i Barentshavet. Figuren er hentet fra www.biomareweb.org. | Russisk vitenskapelig litteratur viser at det generelt finnes en økning av bunn-dyrs biomasse i grunnere områder av Barentshavet med grovt steinet sediment, sammenlignet med de dypere store bløt-bunnsslettene. Den store biomassen av bunndyr på grunnere områder skyldes hovedsakelig bunnfauna som lever nær eller oppå sedimentoverflaten og ernærer seg på svære mengder av detritus2) som vaskes ut fra sentrale deler av bankene. Slike ansamlinger av biomasse (ofte kalt biologiske “hotspots”) finnes på grunne områder av Spitsbergenbanken, deler av norskekysten, sentrale deler av Barents-havet, området Kanin–Kolguev–Pechora i sørøst, samt bankene vest av Novaja Semlja.
Derimot er det en reduksjon av biomassen av bunndyr i områder med mindre bland-ing mellom arktisk og atlantisk vann. Dette skyldes redusert tilgang på mat, men også akkumulering av karbondioksid samt andre kjemiske og mekaniske forhold i sedimentet. Mudder dekker det meste av bunnen i Barentshavet, men de rikeste bunndyrområdene finnes på sand bunnslettene. Arealer med store mengder svampespikler gir tilfluktssted til et rikt dyreliv på sedimentoverflaten bestående av blant annet svamper og brachiopoder (lampeskjell). Derimot har disse områdene omtrent ingen dyr som lever gravende i sedimentet.
Den totale bunndyr-biomasse i Barentshavet er av russiske forskere blitt beregnet til å være 140–150 millioner tonn med en årlig produksjon på 25–30 millioner tonn. Dette gir et gjen-nomsnittlig forhold mellom produksjon og biomasse (P/B) på ca. 1/4–1/5. Andre forskere opererer med tall som 1,5 P/B per år.
Av Lis Lindal. Trykket i Havets ressuser og miljø 2005 (Kap 2.3.1 )
|
Bunntilknyttede ressurser og miljø: Bentisk produksjon
