En fortsatt reduksjon i fangstene av begge uerartene i 2004 skyldes en forverret bestandssituasjon. Yngelmengdene av vanlig uer er urovekkende lave, og for snabel- uer har vi ikke hatt en eneste god årsklasse i løpet av de siste 14 årene. Fisket må derfor begrenses ytterligere, og det bør etableres en forvaltningsplan som sier hva vi vil med uerbestandene i frem tiden.

Fisket

Øverst: Vanlig uer. Nederst: Snabeluer. Foto: Thomas Wenneck

Snabeluer (Sebastes mentella)
Etter en reduksjon i fangsten av snabeluer på slutten av 1970-tallet, økte den igjen til 115.383 tonn i 1982, for så å avta til 10.518 tonn i 1987, til da det minste kvantum siden 1969. Fangstene økte så igjen til 48.730 tonn i 1991 (Tabe3ll 2.3.4.5.2). Denne økningen skyldtes en økt innsats i et nytt norsk trålfiske etter snabeluer langs eggakanten, og Norge fisket i 1991 hele 33.592 tonn snabeluer. For Norge utviklet dermed fisket etter snabeluer seg i løpet av 4–5 år fra nærmest ingenting til nesten 70 % av total internasjonal fangst fra våre nære havområder. Totalfangsten av snabeluer gikk raskt ned igjen, og har siden 1992 for det meste variert mellom 8.000 og 15.000 tonn, hvorav det norske fisket har variert mellom 2.000 og 10.000 tonn. I 2001 samlet det seg en periode mye eldre snabeluer langs eggakanten utenfor Lofoten og Vesterålen. Dette førte til en kort varig økning i den norske fangsten til over 14.000 tonn, som videre resulterte i en totalfangst det året på 18.400 tonn. Foreløpige tall for 2004 viser en totalfangst på ca. 4.900 tonn.

Bestandsgrunnlaget

Vanlig uer
ICES klassifiserer bestanden av vanlig uer til å ha redusert reproduksjonsevne, og at den har vist rekrutteringssvikt siden 1996. Toktresultat og fangstrater fra trålfisket viser en klar reduksjon i forekomst, og indikerer at bestanden er nær et historisk lavmål (Figur 2.3.4.5.1). Årsklassene det siste tiåret har vært svært svake og blir stadig mindre. Lave forekomster av yngel og ungfisk som har blitt etterfulgt av reduserte fiskbare forekomster, har blitt bekreftet av nedgangen i de kommersielle fangstene. Til sammen tyder dette på en svært urovekkende bestandsnedgang. Bestanden ventes i de kommende år å bli ytterligere redusert, også uten fiske, som følge av den svake rekrutteringen.

Snabeluer
Gytebestanden av snabeluer er nær et historisk lavmål, og ICES klassifiserer bestanden av vanlig uer til å ha redusert reproduksjonsevne. Bestanden har hatt sviktende rekruttering siden 1991 (Figur 2.3.4.5.2). Bestanden holder nå på å bli redusert til et nivå langt under det man tidligere har hatt.

Rekrutteringssvikten man observerer i Barentshavet og ved Svalbard er særdeles påfallende og urovekkende. Årsaken til dette kan spores flere år bakover og har sammenheng med for hard beskatning frem til midten av 1980-tallet, neddreping av ueryngel i rekefisket over tid, og også med det utvidete fiskeområdet sørover langs eggakanten. Det ser ut til å være en tett sammenheng mellom gytebestandens størrelse og årsklassestyrke hos uerartene, dette fordi ueren føder levende unger. Mangel på yngel i Barentshavet er derfor en bekreftelse på lav gytebestand. Sagt på en annen måte vil en gjenoppbygging av gytebestanden kunne gi tilsvarende økte yngelmengder.

Anbefalte reguleringer

Vanlig uer
ICES tilrår mye strengere reguleringer enn de som nå gjelder på grunn av fortsatt nedgang i gytebestand og rekruttering. Dagens reguleringstiltak er utilstrekkelige for å hindre ytterligere bestandsnedgang. ICES anbefaler å innføre strengere vernetiltak som for eksempel å utvide fredningen og å forsterke bifangstreguleringene for trål. Det er viktig med maksimalt yngelvern for å sikre at rekrutterende årsklasser bidrar så mye som mulig til å redusere nedgangen i bestanden. Vanlig uer blir også fisket som bifangst i silde- og kolmulefisket. Det trengs bedre data på denne bifangsten og reguleringer for å hindre at dette vil fortsette.

Havforskningsinstituttet ønsker sammen med forvaltende myndigheter å utvikle en langsiktig forvaltningsplan for vanlig uer. Vanlig uer er en langlivet art og blir gytemoden først ved alder 12–15 år. Det tar derfor svært lang tid før effekten av reguleringstiltak kan hentes ut som økt fangst. Sagt med andre ord, dersom man ønsker økte fangster av vanlig uer i løpet av en 20-årsperiode må det handles straks med maksimalt vern.

Det foregår fortsatt et åpent og ubegrenset fiske med andre redskaper enn trål på denne pressete bestanden. For konvensjonelle redskaper er forbudet mot direkte fiske etter vanlig uer nå utvidet med en måned til perioden 20. april–19. juni. Det er likevel åpnet opp for at man i denne fredningsperioden kan ha inntil 15 % bifangst av vanlig uer, avregnet over en hel uke, i fiske etter andre arter. Utenom fredningstiden er det fortsatt et åpent og ubegrenset fiske med konvensjonelle redskaper. Dersom de forvaltende myndigheter ønsker å regulere ved hjelp av fredningsperioder med forbud mot direkte fiske etter vanlig uer, bør dette gjøres gjeldende for hele året for å oppnå målsettingen om en raskest mulig gjenoppbygging av bestanden.

Fra og med 14. april 2004, er det innført et minstemål på 32 cm i alle fiskerier for vanlig uer, og per hal tillates det inntil 10 % innblanding (i antall) av fisk under minstemålet.

Fiskeriavtalen med Russland for 2005 om reduksjon i bifangstprosenten av uer (samlet for begge arter) for trål fra 20 % til 15 % er i tråd med kommentaren og rådet fra ICES. Analyser av fangstdagbøker fra trål viser imidlertid at bifangstprosenten bør kunne reduseres til 10 % uten å hindre nevneverdig utøvelsen av fisket etter andre arter.

Snabeluer
De siste gode årsklassene (1987–1990) som etterfølges av 14 svake årsklasser, utgjør en siste mulighet i overskuelig fremtid til å gjenoppbygge gytebestanden. Basert på de opplysninger man har om gytebestand og årsklassene på 1990-tallet, vil bestanden av snabeluer ikke kunne opprettholde et direkte fiskeri på mange år. For å hindre at bestanden skal bli enda mindre, må tiltak opprettholdes for å verne snabeluer mot å bli tatt som bifangst i andre fiskerier, bl.a. voksen snabeluer i de pelagiske fiskerier i Norskehavet.

ICES tilrår en fortsettelse av reguleringene som gjelder for 2004, dvs. ikke noe direkte trålfiske, stenging av områder og lave tillatte bifangstrater. Dette gjelder inntil toktresultat kan vise til en klar økning i gytebestand og yngelforekomster. Det er viktig med maksimalt yngelvern (eks. begrensninger av bifangst i rekefisket) for å sikre at rekrutterende årsklasser bidrar så mye som mulig for å gjenoppbygge bestanden. Et viktig bidrag for å gjenoppbygge bestanden vil derfor være å redusere dagens tillatte bifangst av ueryngel i rekefisket, bl.a. voksen uer i de pelagiske fiskerier i Norskehavet.

Ueryngel er viktige planktonspisere, og frem til 1990 var det store mengder snabel-ueryngel i Barentshavet hver sommer og høst som utnyttet planktonproduksjonen og som utgjorde et viktig næringstilbud til andre fiskeslag. Vi vet ikke om andre planktonspisere som har overtatt denne nisjen, og det må være et mål for forvaltningen av uer bestandene (og andre bestander) å sikre oss at vi har nok planktonspisende fi sk i de ulike havområdene slik at planktonproduksjonen blir utnyttet til produksjon av fisk.

Av Kjell Nedreaas.  Trykket i Havets ressuser og miljø 2005 (kap 2.3.4.5)