Rekebestanden i Barentshavet og Svalbardområdet stabiliserte seg på et lavt nivå i 2003, men minket igjen i 2004. Det var ventet økt rekruttering til bestanden i 2004, men relativt høye fangster av små reker kan ha svekket de gode års- klassene fra slutten av 1990-tallet.

 Fisket

Totalfangsten i Barentshavet og Svalbardsonen viste en økning på over 200 % fra 1995 da fangstene var på et bunnivå (25.000 tonn), til 2000 da fangstene oversteg 83.000 tonn. De fi re siste årene har den årlige fangsten minket igjen (Tabell 2.3.4.6.1, Figur 2.3.4.6.1). I 2004 var totalfangsten på i underkant av 41.000 tonn. Norske båter står for ca. 80 % av fangsten. Den norske fangsten på 19.000 tonn i 1995 var den laveste siden 1977. Utover 1990-tallet økte fangstene, og i perioden 1998 til 2002 lå norske fangster mellom 40.000 og 55.000 tonn reker. De to siste årene har fangstene derimot minket igjen, til 35.000 og 34.000 tonn i henholdsvis 2003 og 2004.

Hopendypet er definitivt det viktigste fangstområdet for norske trålere og har siden 1998 stått for mer enn halvparten av den norske rekefangsten i Barentshavet og Svalbardsonen (mellom 25.000 og 35.000 tonn). Fangstene i dette området falt kraftig i 2003 til 14.000 tonn, men økte igjen i 2004 til 27.000 tonn. Området fra sør for Bjørnøya og nordover til Spitsbergen gir også relativt gode fangster, men her har det vært en minkende trend siden 1996. Den laveste fangsten i dette området på femten år var i 2003 (3.000 tonn). I Øst-Finnmark og på Tiddlybanken sør for 72ºN var det gode fangster i 1999 og 2000, men de tre siste årene har fangstene vært lave her. Thor Iversen- og Tiddlybanken (nord for 72ºN) hadde gode fangster i 2002 og spesielt i 2003 (16.000 tonn), men i 2004 falt fangsten til kun 1.000 tonn. Fangstene langs norskekysten fra Møre til Vest- Finnmark og ved Jan Mayen er lave.

De russiske fangstene var lave i perioden 1994–1998, men økte kraftig i 1999 og 2000. Deretter har de falt til samme nivå som i 1994–1998 (Tabell 2.3.4.6.1).

Bestandsgrunnlaget i Barentshavet og Svalbardområdet

I 2004 ble reke- og flatfisktokt gjennomført med FF Jan Mayen i Barentshavet 12.04.–02.05. og i Svalbardområdet 06.– 22.08. (vest og sør) og 10.–30.09. (øst og nord) (Figur 2.3.4.6.2). Toktene omfattet over 200 bunntrålstasjoner der også bunn- fauna innsamlet i rekeyngelsekken som festes på underbelgen, ble analysert.

Rekebestanden viser en nedgang fra 2003, og bestandsindeksen fra toktene i 2004 er den laveste siden 1987 (Figur 2.3.4.6.1). Bestanden nådde en topp i 1998, fulgt av en liten reduksjon i 1999 og ytterligere nedgang i 2000 og 2001. I 2002 stabiliserte bestanden seg og viste en marginal økning i 2003. Tettheten av reker  er størst i Hopenområdet (Figur 2.3.4.6.2 og Figur 2.3.4.6.3), men rekebiomassen i dette området har minket med over 50 % det siste året (Tabell 2.3.4.6.2). Rekebiomassen har også minket på Thor Iversen-banken (39 %), mens den har økt på Tiddlybanken. I resten av Barentshavet er bestandsindeksene omtrent lik dem fra 2003. Resultatene fra Svalbardtoktet viser en reduksjon i rekebiomassen for Spitsbergenområdet i nord, mens Bjørnøya og Storfjordrenna bare viser en marginal reduksjon.

Fangstene har vært forholdsvis store til tross for en lav bestand. Dette skyldes primært kapasitetsøkning i form av økt antall fangsttimer og flere båter med dobbeltrål. Data fra russiske fangstdagbøker viser at fangst per time (CPUE) har minket siden 1998 som en konsekvens av reduksjonen i rekebestanden, og CPUE-verdien fra 2004 er den laveste siden registreringene startet i 1981. Norske fangstdagboksdata er vanskelige å håndtere fordi en fortsatt ikke kan skille ut alle fartøyer som bruker dobbeltrål.

Rekrutteringen av ettårige reker minket jevnt fra 2000 til 2003, for så å stabilisere seg i 2004. Indeksene for 2002- og 2003-årsklassene er på samme nivå som observert for den svake 1996-årsklassen. Mengden ettåringer i 2001 tydet på at rekene som klekket i 2000 utgjorde en god årsklasse. De har heller ikke vært utsatt for mye predasjon pga. svake torskeårsklasser. Man burde derfor vente god rekruttering til fisket i 2004. Mengden fireåringer i fangstene i 2004 foreligger ikke ennå, men årsklasseindekser fra tokt de siste årene tyder på at 2000-årsklassen likevel er mindre enn gjennomsnittlig årsklasse. Tilsvarende kan sies om de tilsynelatende gode 1998- og 1999-årsklassene. Relativt høye fangster av små reker kan ha svekket de gode årsklassene.

Det er et problem at det i de siste årene har vært fangstet på små reker. Størrelsesfordelingen i fangstene viser en forskyving av fisket mot yngre reker (3–4-åringer). Dette er en konsekvens av reduksjonen i mengden kjønnsmodne hunner. Økt fangstpress på 3–4-årige hanner bidrar i sin tur til å øke presset på bestanden, ettersom reken er kjønnsmoden hunn som 5-åring, og rekrutteringen til rekebestanden er direkte avhengig av antall gytemodne hunner.

Dekningsgraden til det russiske reketokt-et er blitt stadig dårligere siden 1996. Dette tilskrives først og fremst den vanskelige økonomiske situasjonen i Russland. I 2003 og 2004 ble det russiske reketoktet ikke utført i det hele tatt. Derfor foreligger det ikke noen data fra Kolakysten og Gåsbanken disse to årene. Denne utviklingen øker ytterligere nødvendigheten av at Norge gjennomfører omfattende reketokt i Barentshavet og i Svalbardsonen.

Prognose

Nedgang i rekebiomassen og lav rekruttering av ettårige reker de siste årene, i kombinasjon med at gode årsklasser er blitt utsatt for sterkt fiskepress som 3- og 4-åringer, fører trolig til at rekefangstene vil bli ytterligere redusert i 2005. Uten reduksjon i fiskepress vil bestanden og dermed fangstene ikke øke på tre til fire år. Siden rekrutteringen har vært lav siden 1999, vil det ta tid å bygge opp bestanden også om en innfører reguleringstiltak.

Anbefalte reguleringer

Det norske rekefisket i Barentshavet er i dag regulert med konsesjonskrav, minstemål (15 mm ryggskjoldlengde) og innblandingskriterier av fisk (maksimum åtte torske- og hyseyngel, ti ueryngel og tre blåkveiteyngel per 10 kg reker) for stenging av rekefelt. Fiskeridepartementet fastsatte i juli 1996 forskrifter for regulering av rekefisket i fiskevernsonen ved Svalbard og i Svalbards territoriale og indre farvann. Forskriften fastslår at det bare er fartøyer fra land som tradisjonelt har fisket reker i disse områdene som kan drive rekefiske der.

Norge er det eneste land med rekeressurser i Nord-Atlanteren som ikke fastsetter en totalkvote (TAC). Russiske forskere beregner, og myndighetene fastsetter, en TAC for de russiske farvannene i det østlige Barentshavet. Siden 2000 er rekebestanden i Barentshavet og Svalbardsonen blitt behandlet i ICES’ arbeidsgruppe for arktiske fiskerier (Arctic Fisheries Working Group). ICES har tatt initiativet til en felles NAFO/ICES-arbeidsgruppe for å samle den nordatlantiske ekspertisen på reker. I oktober 2004 ble rekebestanden i Nordøst-Atlanteren behandlet i ICES’ Pandalus Assessment Working Group som ble avholdt sammen med møtet i NAFO Scientific Council i København. Dermed kunne alle forskerne som arbeider med reke i Nord-Atlanteren samlet vurdere de tilgjengelige data og gi best mulige råd til forvaltningen. Et felles arbeidsgruppemøte er planlagt også i 2005.

I anbefalingen for 2005 mener ICES at fangstene bør holdes på nåværende lave nivå inntil rekebiomassen øker. Det gis ingen kvoteanbefaling for 2005. Havforskningsinstituttet anbefaler fortsatt en forvaltningsplan som både omfatter TAC og økt minstemål, slik at treårig reke vernes for fiske. På kort sikt ser Havforskningsinstituttet det som vesentlig at innsatsen i rekefisket blir kraftig redusert.

Det er gjort en betydelig innsats for å identifisere fornuftige forvaltningsenheter for reker i Barentshavet og i Svalbardsonen. Genetiske analyser av reker fra hele Nord-øst-Atlanteren har blitt gjennomført for å kartlegge eventuelle geografiske forskjeller. Et forskningsprosjekt som blant annet studerte rekelarvenes spredning før bunnslåing i det åpne Barentshavet, viser at rekene gjennomsnittlig transporteres ca. 80 km, og at det er en kontinuerlig transport av reker i Barentshavet. Disse resultatene viser at en ikke kan identifisere klare underpopulasjoner i det åpne hav, til tross for at det er forskjeller i det genetiske materialet fra sør til nord og fra vest til øst. Det finnes således ikke noe genetisk grunnlag for å separere reker i forvaltningsenheter i Barentshavet og i Svalbardsonen.

Hvis en ønsker å kjøre alders- eller lengdebaserte forvaltningsmodeller for Barentshavet, må en likevel definere underområder både i Barentshavet og Svalbardsonen pga. store variasjoner i vekst og alder ved kjønnsskifte. Havforskningsinstituttet arbeider nå med å utvikle realistiske nye modeller og tilpasse eksisterende modeller for reker i Barentshavet. Forvaltningen av rekebestanden bør inkludere kunnskap om de fiskearter som beiter på reker. I Barentshavet og i Svalbardsonen er torsken den viktigste predatoren. Blåkveite, kloskate og andre arter spiser også reker. Det arbeides nå med å få gode magedata fra torsk fordelt på størrelsesgrupper av torsk og reker. Det vil da være mulig å beregne naturlig dødelighet for hver rekeårsklasse forårsaket av torskebeiting. En vil også evaluere metodene for konsumberegning.

Gode fangst- og innsatsdata fra rekeflåten er nødvendige i modeller som brukes for å forutse utviklingen i rekebestanden. Her blir landings- og spesielt fangstdagboksdata brukt.

Av Guldborg Søvik  og Michaela Aschan. Trykket i Havets ressuser og miljø 2005  (Kap 2.3.4.7)